Historisk museum, arkitekt Henrik Bull (1902). Foto: Gisle Erlien

Slutten på det monumentale?

Staten bygger i Kristiania og Oslo 1900–1930

Etter at jernteppet falt og tidligere østblokkland kunne åpne seg mer mot resten av verden, har flere av dem brukt store summer på byggeprosjekter som skal markere nasjonal stolthet. Et ofte kritisert eksempel er Litauen, hvor man rekonstruerer 1700-tallets storhertugslott basert på et relativt tynt kunnskapsgrunnlag. Det er bare så lett å glemme at på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet drev Norge en byggeaktivitet som var like mye rettet mot å bygge nasjonalfølelsen. Storslåtte monumentalbygg skulle skape stolthet over vår norske identitet.

Denne hevdelsen av nasjonal arv og identitet begynte tidligere på 1800-tallet, og billedkunst, litteratur og musikk gikk foran. Interessen for vår eldre historie ble styrket – Fortidsminneforeningen ble stiftet av norske kunstnere i 1844, med bevaring av stavkirker som første konkrete oppgave.

Arkitekturen måtte også brukes, noe som var krevende i en ung nasjon som ennå var langt unna rikdommen vi senere skulle få fra kraftkrevende industrier og oljeeksport. Norge anno 1900 var et relativt fattig land, men vi hadde klart å bygge universitet, slott og storting, og 1900-tallet skulle starte med en hel serie av statlige monumentalbygg.
Regjeringsbygningen malt av Henrik Bull 1906

Regjeringsbygningen slik arkitekt Henrik Bull malte den i 1906. I dag holder Finansdepartementet til i bygningen. Illustrasjon: Nasjonalmuseet. 

Staten hadde etablert en egen stilling som bygningsinspektør for Kristiania allerede i 1816. Ved inngangen til 1900-tallet var stillingen blitt til bygningsinspektør og konsulent for bygningssaker, og var besatt av arkitekt Adolf Schirmer. Det hadde vært forsøk på å bygge ut dette til en mer omfattende etat, men Stortinget sa nei.

Schirmer tok opp temaet igjen, og i 1901 satte Finansdepartementet ned en komite som to år senere foreslo en «hensiktsmessigere og mere betryggende ordning av statens bygningsvesen» – en statlig eiendomsforvaltning for hele landet. Dette ville ikke daværende finansminister Christian Michelsen – han mente det ble for kostbart. Det var således en svært liten statlig enhet som skulle følge gjennomføringen av flere store og krevende byggesaker.

En rekke monumentalbygg

Siden 1880-tallet hadde det vært arbeidet med å få opp en egen regjeringsbygning. Stortinget ga sitt ja til dette i 1885. Arkitektkonkurransen, som ble gjennomført i to trinn 1887–91, ble vunnet av Stener Lenschow, med et H-formet kompleks i nyrenessansestil. Men bygningen forbindes jo med Henrik Bull.

Forklaringen er at han overtok oppdraget da Lenschow måtte trekke seg på grunn av sykdom. Bull jobbet videre med det H-formede anlegget, men valgte den mer moderne jugendstilen som formuttrykk. Og selv om jugend eller art nouveau var en stilart som oppsto på kontinentet, lot Bull den også preges av elementer inspirert av norske middelaldermotiver og dragestil. Siden regjeringsbygg var en prestisjesak, var det faktisk byggekomiteen som foreslo å utføre fasadene i granitt, selv om dette bidro til å øke kostnadene. Det var politisk viktig å vise det unge Norges pretensjoner.

Bare den ene fløyen ble realisert, og ble fullført i 1906. Den har vært, og er fortsatt, regnet som et hovedverk i norsk arkitektur fra denne tida. Så ble den også den første bygningen som fikk Houens fonds diplom for god arkitektur – en pris som fortsatt har posisjonen som Norges viktigste innen arkitektfaget. Resten av Lenschow og Bulls planer ble aldri realisert. Mellomkrigstidas lavkonjunktur førte til at Stortinget i stedet prioriterte forenklings- og sparetiltak innen statsforvaltningen, og de fleste departementene ble værende i leide lokaler rundt i byen.

Henrik Bull var en av de sentrale arkitektene omkring 1900, og sto for det første monumentalbygget som ble innviet etter 1900 – universitetets historiske museum. Også her var det først arkitektkonkurranse som ble vunnet av en annen arkitekt: Karl August Henriksen. Han fulgte prosjektet fra konkurransen i 1890 til han døde før prosjekteringen var ferdig, deretter fikk Henrik Bull oppdraget. Også her valgte han jugendstil, og hentet inspirasjon fra norsk treskurd og andre historiske idealer som skulle bekrefte vår nasjonale identitet. Også den gang var det delte meninger om moderne arkitektur.

I Aftenposten ble bygningen omtalt som et «Kasernemessig lager», og en professor i arkeologi mente at det hele var som å kle opp en gris i snippkjole. Arkitektene selv mente at de bygget «i samsvar med folkelynnet», og at jugend var et godt uttrykk for den nasjonale kulturelle oppvåkningen. Stilarten fikk likevel relativt kort levetid. Fra 1. verdenskrig ble klassisistene mer dominerende blant arkitektene. De hevdet at likheten mellom storbyene i den vestlige verden gjorde det urimelig med et påstått nasjonalt preg i arkitekturen1, de la heller vekt på orden, klar og saklig form.

Høyesteretts hus

Høyesteretts hus, opprinnelig Justisbygningen. Arkitekt Hans Jacob Sparre (1903). Foto: Gisle Erlien.

I Justisbygningen (ferdig 1903), som den gang rommet både høyesterett, lagmannsrett og tingrett, fulgte imidlertid arkitekt Hans Jacob Sparre tradisjonen med å bruke tidligere stilarter som forbilder. Jugendstilen ble riktignok brukt i deler av interiøret, mens fasadene i upusset tegl og hugget naturstein var i kraftig nyrenessanse. Justisbygningen ble imidlertid for liten etter hvert, og fikk det funksjonalistiske tilbygget i Grubbegata tegnet av Ove Bang, som vant arkitektkonkurransen i 1936. I 1994 kom det nye tinghuset, og høyesterett fikk disponere den gamle justisbygningen alene. Etter ombygging 1994–96 skiftet den derfor navn til Høyesteretts hus.

Ennå er vi ikke ferdige med paraden av monumentalbygg. Året etter løsrivelsen fra unionen kunne Norges bank flytte inn i nybygget på Bankplassen. Rett over gaten fra Grosch’ gamle klassisistiske murbygning hadde Ingvar Hjorth tegnet en jugend- og barokkinspirert bygning kledd i hugget labradorstein. Den mørke og grovt tilhuggete steinen, de tunge, kraftige formene og rundbuene over vindusåpningene kan gi assosiasjoner til festningsarkitektur. Bygningen framstår dessuten som et Gesamtkunstwerk med godt gjennomdesignede interiører. Ikke minst den praktfulle banksalen i 1. etasje var et uttrykk for prestisje. Helheten utgjorde en formidabel markering av sentralbankens posisjon i samfunnet.

Et av de mest spesielle prosjektene fra denne tiden var Nasjonalgalleriet, som ble bygget i tre trinn i løpet av hele 42 år! Arkitekturen beveget seg innom flere retninger i denne perioden, men Heinrich Ernst Schirmers konsept fra 1882, da midtfløyen ble bygget, ble trofast fulgt også av Ingvar Hjorth i samarbeid med Adolf Schirmer på sørfløyen i 1908 og nordfløyen i 1924. Det er sjelden at et prosjekt i flere trinn har beholdt stilen gjennom en byggeperiode på over 40 år. Sentrale deler av arkitektmiljøet så med stor velvilje på dette grepet – bygningen fikk Houens fonds diplom da tredje trinn var fullført i 1924.
Nasjonalgalleriet, ved Heinrich Ernst Schirmer

Nasjonalgalleriet, ved Heinrich Ernst Schirmer (midtfløyen, 1882) og Ingvar Hjort med Adolf Schirmer (sørfløyen til venstre 1908, og nordfløyen 1924). Foto: Riksantikvaren

For å få perspektiv på hvor sterkt politikerne prioriterte denne satsingen på monumentalbygg, må vi minne om hvilket samfunn dette var. Kristiania anno 1900 hadde 227 626 innbyggere, og byggebransjen hadde nettopp vært gjennom tidenes krakk i 1899. Vel hadde 1800-tallet brakt en rask oppbygging av industri til Kristiania, men primærnæringene var fortsatt langt større i landssammenheng. Handelsflåten var fortsatt dominert av seilskip. Med gammel næringsstruktur var vi fortsatt blant de svakere økonomiene i Europa.
Interiør fra Banksalen i 1. etasje i Norges bank

Fra Norges Bank, tegnet av Ingvar Hjort (1906). Interiør fra Banksalen i 1. etasje, nå utstillingssal for Museet for samtidskunst. Foto: Gisle Erlien.

Sektorene går sine egne veier

Christian Michelsens motvilje mot å prioritere utbygging av et statlig bygningsinspektorat for hele landet kunne ikke hindre at ulike statlige etater og virksomheter begynte å etablere egne stillinger som skulle hjelpe dem å styre byggeoppgaver de måtte gjennomføre – vi skulle jo bygge en moderne nasjon! Universitetet var tidlig ute, og benyttet den økte friheten de hadde fått gjennom ny universitetslov i 1905, da de fikk selvstyre og blant annet kunne utpeke rektor selv.

To år senere ansatte de også arkitekt Holger Sinding-Larsen som bygningsinspektør. Riktignok fikk de ikke utvide den sentrale delen av universitetet med flere undervisningsbygg, men de fikk aksept for å oppføre bygninger for forskningsmuseer innen noen nye fagområder, og kunne dermed avlaste bygningene ved Karl Johan. Slik kom de nye bygningene på Tøyen – Zoologisk museum (1908) og Botanisk museum (1915). Begge ble tegnet av Sinding-Larsen, som også var arkitekt for aulaen (1911, med Bødtker) og universitetsbiblioteket (1913).

Også telegrafvesenet og medisinalvesenet opprettet egne byggekontorer. Dermed ble for eksempel arbeidet med Telegrafbygningen i Oslo, tegnet av rådhusarkitektene Arneberg og Poulsson, liggende under telegrafarkitekten. Postvesenet og Justisdepartementet valgte å etablere særskilte arkitektstillinger under bygningsinspektoratet. Det pågikk en betydelig utbygging av postvesenet i landets byer på denne tiden; Oslo fikk det mektige og solide hovedpostkontoret tegnet av arkitekt Rudolf Emil Jacobsen i 1924. Rundt 1920 var således statlig byggeadministrasjon og eiendomsforvaltning splittet på mange områder, og den sentrale bygningsinspektøren hadde et ganske begrenset arbeidsområde.

Telegrafbygningen Oslo

Telegrafbygningen i Kongens gate 21 er tegnet av rådhusarkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Polusson og sto ferdig i 1924. Foto: Mahlum, Wikipedia. 

Skifter i økonomi og arkitektur

Den store satsingen på monumentalbygg for sentrale institusjoner begynte å bli avløst av mer pragmatiske byggeoppgaver i Kristiania – som for øvrig fikk tilbake Oslo-navnet i 1924. Lista over statlige bygg viser et stort innslag av posthus, telesentraler og radio. Første verdenskrig og dårlige konjunkturer gjorde sitt til å begrense investeringsiveren i alle sektorer. Investorene bak et boligprosjekt rundt den nye Frogner kirke ga opp midt i byggeperioden, da prisen på bygningsmaterialer hadde steget kraftig. For å redde stumpene tilbød de staten å kjøpe eiendommene med seks uinnredete leiegårder. Staten hadde akutt behov for boliger til statstjenestemenn fra andre deler av landet; på grunn av boligmangelen måtte disse la sine familier bli igjen på hjemstedene når de selv fikk jobb i Oslo. Tjenestemannsorganisasjonen var en aktiv pådriver, og i 1919 sa finansdepartementet ja til eiendomskjøpet. Prosjektet til arkitekt Lorentz Harboe Ree ble fullført i løpet av første halvdel av 1920-tallet, og er vel i dag den eneste komplette leiegården forbeholdt statsansatte.

Gimlekomplekset

Gimlekomplekset, påbegynt av private under 1. verdenskrig, fullført av staten 1920-25. arkitekt Lorentz Harboe Ree. Foto: Privatmegleren

På slutten av 1920-åra gjorde også funksjonalismen sitt inntog i den norske arkitekturen, med Lars Backers restaurant Skansen i 1927. Ikke alle arkitekter brukte den nye stilen så rendyrket. Arnstein Arnebergs Vikingskipmuseum fra samme tid har en hovedkomposisjon preget av mange historiske forbilder, med symmetrisk oppbygging rundt et sentralt tårn, og med fløyer formet nærmest som kirkeskip. Samtidig har Arneberg latt seg påvirke av den moderne arkitekturens enkelhet i formspråk, med lite dekor.

Han vant arkitektkonkurransen i 1914, og tegnet i utgangspunktet et langt større anlegg enn det som etter hvert ble bygget. Realiseringen av prosjektet tok lang tid og skjedde i flere trinn, som med Nasjonalgalleriet. Fløyen med Osebergskipet var ferdig i 1926, de to neste med Gokstadskipet og Tuneskipet i 1932, og den fjerde med øvrige deler av Osebergfunnet først i 1957.

Kunstnernes hus (1)

Kunstnernes hus, arkitekter Blakstad og Munthe-Kaas (1930). Åpen 1. etasje med overdekket inngangsparti inviterer til utstilling og kafebesøk. Foto: H. Evang, Oslo Museum. 

Kunstnernes hus fra 1930 er kanskje i grenselandet for det vi vanligvis oppfatter som statlig byggevirksomhet - bygget ble finansiert gjennom midler som kunstnerne for en stor del skaffet selv. Men staten var med og styrte byggeprosjektet. Arkitektene Gudolf Blakstad og Hermann Munthe-Kaas tegnet, og produktet var på flere måter karakteristisk for overgangen fra historisk preget arkitektur til funksjonalisme. Det var enkle, kubiske hovedformer og en fasade som gjenspeilet bygningens innhold. Et utkraget og smekkert dimensjonert tak over terrassen i front viste hvordan man kunne utnytte bæreevnen i armert betong. Samtidig var utformingen styrt av streng symmetri, som ville gledet en klassisist. Teglforblending var lagt i et intrikat mønster, som gjør opplevelsen av den ganske lukkede hovedformen visuelt rikere.

Dagbladet kåret for få år siden dette til Norges viktigste offisielle bygning oppført etter 1900, ved hjelp av en jury bestående for det meste av kjente arkitekter. Den ble i sin tid belønnet med Houens fonds diplom.

Ny kamp om styringen av statens byggevirksomhet

Siden 1920-årene ble preget av alvorlig økonomisk nedgang, kom offentlig sparing for alvor på dagsordenen. En forenklings- og sparekomite ble opprettet, og Finansdepartementet ba dem blant annet om å se på omorganisering av Statens bygningsinspektorat. Komiteen mente at det beste for å spare penger var å sentralisere virksomheten. Dette fikk også støtte fra en spesialkomite som skulle utrede ordningen for statlig bygging og eiendomsforvaltning. Til slutt gikk regjeringen også inn for å legge all statlig bygging og forvaltning under bygningsinspektoratet.
Vikingskipmuseet, Bygdøy

 
Vikingskipmuseet, Bygdøy, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg. Fløyen for Osebergskipet ferdig 1927, de to neste i 1932,  Og den fjerde ikke før 1957. Foto: Gisle Erlien. 

Forslaget ble vedtatt av Stortinget i 1928. Bare militæret, vegvesenet, havnevesenet, Statsbanene, fyrvesenet og opplysningsvesenets fond skulle ha egne bygningsadministrasjoner. Det ble likevel ingen endring i tilsynet med statlige bygninger rundt i vårt langstrakte land. Man opprettholdt blant annet prinsippet med at amtmannen eller fylkesmannen skulle ha tilsyn med sivile embedsgårder rundt i landet. Dette var en av grunnene til at man måtte gjøre enda en reform av statlig eiendomsforvaltning. Det hjalp ikke å skifte navn til Riksarkitekten i 1936. Den økte byggevirksomheten etter 1945 utløste prosessen som førte fram til etableringen av bygge- og eiendomsdirektoratet i 1959.

Et annet spørsmål er i hvilken grad sa man farvel til det monumentale. Dette og mer til blir sikkert grundig omtalt når Statsbygg neste år skal markere 200-årsjubileet for etableringen av stillingen som statlig bygningsinspektør i 1816. Så de som vil vite mer, må følge med på Statsbyggs utgivelser framover.

Denne teksten ble først publisert i "Det nye Norge - Arkitektur og byutvikling i Oslo og Akershus 1900-1930". Fremtid for fortiden, nr.3/4 - 2015. 

 

Litteratur

Kjelstadli, Knut: Oslo bys historie, bind 4: Den delte byen. Oslo 1990.
Risåsen, Geir Thomas: Staten bygger. Press forlag. Oslo 2003.
«Statens sentrale bygningar i Noreg 1537–2007». Landsverneplan for Fornyings- og administrasjonsdepartementet,historiedel v/Herdis Kolle. 2007.
Statsbygg: Program for arkitektkonkurranse, vikingtidsmuseet Bygdøy. 2015.

Gisle Erlien (f. 1952) er utdannet arkitekt med diplom i bygningsvern fra NTH 1976 og Master of Arts in Urbanism fra AHO 1999. Han har tidligere arbeidet hos Riksantikvaren, og er nå sjefarkitekt i Statsbygg, med antikvarisk rådgiving som oppgavefelt.