Slutten på det monumentale?

Staten hadde etablert en egen stilling som bygningsinspektør for Kristiania allerede i 1816. Ved inngangen til 1900-tallet var stillingen blitt til bygningsinspektør og konsulent for bygningssaker, og var besatt av arkitekt Adolf Schirmer. Det hadde vært forsøk på å bygge ut dette til en mer omfattende etat, men Stortinget sa nei.

Schirmer tok opp temaet igjen, og i 1901 satte Finansdepartementet ned en komite som to år senere foreslo en «hensiktsmessigere og mere betryggende ordning av statens bygningsvesen» – en statlig eiendomsforvaltning for hele landet. Dette ville ikke daværende finansminister Christian Michelsen – han mente det ble for kostbart. Det var således en svært liten statlig enhet som skulle følge gjennomføringen av flere store og krevende byggesaker.

En rekke monumentalbygg

Siden 1880-tallet hadde det vært arbeidet med å få opp en egen regjeringsbygning. Stortinget ga sitt ja til dette i 1885. Arkitektkonkurransen, som ble gjennomført i to trinn 1887–91, ble vunnet av Stener Lenschow, med et H-formet kompleks i nyrenessansestil. Men bygningen forbindes jo med Henrik Bull.

Forklaringen er at han overtok oppdraget da Lenschow måtte trekke seg på grunn av sykdom. Bull jobbet videre med det H-formede anlegget, men valgte den mer moderne jugendstilen som formuttrykk. Og selv om jugend eller art nouveau var en stilart som oppsto på kontinentet, lot Bull den også preges av elementer inspirert av norske middelaldermotiver og dragestil. Siden regjeringsbygg var en prestisjesak, var det faktisk byggekomiteen som foreslo å utføre fasadene i granitt, selv om dette bidro til å øke kostnadene. Det var politisk viktig å vise det unge Norges pretensjoner.

Bare den ene fløyen ble realisert, og ble fullført i 1906. Den har vært, og er fortsatt, regnet som et hovedverk i norsk arkitektur fra denne tida. Så ble den også den første bygningen som fikk Houens fonds diplom for god arkitektur – en pris som fortsatt har posisjonen som Norges viktigste innen arkitektfaget. Resten av Lenschow og Bulls planer ble aldri realisert. Mellomkrigstidas lavkonjunktur førte til at Stortinget i stedet prioriterte forenklings- og sparetiltak innen statsforvaltningen, og de fleste departementene ble værende i leide lokaler rundt i byen.

Henrik Bull var en av de sentrale arkitektene omkring 1900, og sto for det første monumentalbygget som ble innviet etter 1900 – universitetets historiske museum. Også her var det først arkitektkonkurranse som ble vunnet av en annen arkitekt: Karl August Henriksen. Han fulgte prosjektet fra konkurransen i 1890 til han døde før prosjekteringen var ferdig, deretter fikk Henrik Bull oppdraget. Også her valgte han jugendstil, og hentet inspirasjon fra norsk treskurd og andre historiske idealer som skulle bekrefte vår nasjonale identitet. Også den gang var det delte meninger om moderne arkitektur.

I Aftenposten ble bygningen omtalt som et «Kasernemessig lager», og en professor i arkeologi mente at det hele var som å kle opp en gris i snippkjole. Arkitektene selv mente at de bygget «i samsvar med folkelynnet», og at jugend var et godt uttrykk for den nasjonale kulturelle oppvåkningen. Stilarten fikk likevel relativt kort levetid. Fra 1. verdenskrig ble klassisistene mer dominerende blant arkitektene. De hevdet at likheten mellom storbyene i den vestlige verden gjorde det urimelig med et påstått nasjonalt preg i arkitekturen1, de la heller vekt på orden, klar og saklig form.

Sektorene går sine egne veier

Christian Michelsens motvilje mot å prioritere utbygging av et statlig bygningsinspektorat for hele landet kunne ikke hindre at ulike statlige etater og virksomheter begynte å etablere egne stillinger som skulle hjelpe dem å styre byggeoppgaver de måtte gjennomføre – vi skulle jo bygge en moderne nasjon! Universitetet var tidlig ute, og benyttet den økte friheten de hadde fått gjennom ny universitetslov i 1905, da de fikk selvstyre og blant annet kunne utpeke rektor selv.

To år senere ansatte de også arkitekt Holger Sinding-Larsen som bygningsinspektør. Riktignok fikk de ikke utvide den sentrale delen av universitetet med flere undervisningsbygg, men de fikk aksept for å oppføre bygninger for forskningsmuseer innen noen nye fagområder, og kunne dermed avlaste bygningene ved Karl Johan. Slik kom de nye bygningene på Tøyen – Zoologisk museum (1908) og Botanisk museum (1915). Begge ble tegnet av Sinding-Larsen, som også var arkitekt for aulaen (1911, med Bødtker) og universitetsbiblioteket (1913).

Også telegrafvesenet og medisinalvesenet opprettet egne byggekontorer. Dermed ble for eksempel arbeidet med Telegrafbygningen i Oslo, tegnet av rådhusarkitektene Arneberg og Poulsson, liggende under telegrafarkitekten. Postvesenet og Justisdepartementet valgte å etablere særskilte arkitektstillinger under bygningsinspektoratet. Det pågikk en betydelig utbygging av postvesenet i landets byer på denne tiden; Oslo fikk det mektige og solide hovedpostkontoret tegnet av arkitekt Rudolf Emil Jacobsen i 1924. Rundt 1920 var således statlig byggeadministrasjon og eiendomsforvaltning splittet på mange områder, og den sentrale bygningsinspektøren hadde et ganske begrenset arbeidsområde.

Skifter i økonomi og arkitektur

Den store satsingen på monumentalbygg for sentrale institusjoner begynte å bli avløst av mer pragmatiske byggeoppgaver i Kristiania – som for øvrig fikk tilbake Oslo-navnet i 1924. Lista over statlige bygg viser et stort innslag av posthus, telesentraler og radio. Første verdenskrig og dårlige konjunkturer gjorde sitt til å begrense investeringsiveren i alle sektorer. Investorene bak et boligprosjekt rundt den nye Frogner kirke ga opp midt i byggeperioden, da prisen på bygningsmaterialer hadde steget kraftig. For å redde stumpene tilbød de staten å kjøpe eiendommene med seks uinnredete leiegårder. Staten hadde akutt behov for boliger til statstjenestemenn fra andre deler av landet; på grunn av boligmangelen måtte disse la sine familier bli igjen på hjemstedene når de selv fikk jobb i Oslo. Tjenestemannsorganisasjonen var en aktiv pådriver, og i 1919 sa finansdepartementet ja til eiendomskjøpet. Prosjektet til arkitekt Lorentz Harboe Ree ble fullført i løpet av første halvdel av 1920-tallet, og er vel i dag den eneste komplette leiegården forbeholdt statsansatte.

På slutten av 1920-åra gjorde også funksjonalismen sitt inntog i den norske arkitekturen, med Lars Backers restaurant Skansen i 1927. Ikke alle arkitekter brukte den nye stilen så rendyrket. Arnstein Arnebergs Vikingskipmuseum fra samme tid har en hovedkomposisjon preget av mange historiske forbilder, med symmetrisk oppbygging rundt et sentralt tårn, og med fløyer formet nærmest som kirkeskip. Samtidig har Arneberg latt seg påvirke av den moderne arkitekturens enkelhet i formspråk, med lite dekor.

Han vant arkitektkonkurransen i 1914, og tegnet i utgangspunktet et langt større anlegg enn det som etter hvert ble bygget. Realiseringen av prosjektet tok lang tid og skjedde i flere trinn, som med Nasjonalgalleriet. Fløyen med Osebergskipet var ferdig i 1926, de to neste med Gokstadskipet og Tuneskipet i 1932, og den fjerde med øvrige deler av Osebergfunnet først i 1957.

Kunstnernes hus fra 1930 er kanskje i grenselandet for det vi vanligvis oppfatter som statlig byggevirksomhet - bygget ble finansiert gjennom midler som kunstnerne for en stor del skaffet selv. Men staten var med og styrte byggeprosjektet. Arkitektene Gudolf Blakstad og Hermann Munthe-Kaas tegnet, og produktet var på flere måter karakteristisk for overgangen fra historisk preget arkitektur til funksjonalisme. Det var enkle, kubiske hovedformer og en fasade som gjenspeilet bygningens innhold. Et utkraget og smekkert dimensjonert tak over terrassen i front viste hvordan man kunne utnytte bæreevnen i armert betong. Samtidig var utformingen styrt av streng symmetri, som ville gledet en klassisist. Teglforblending var lagt i et intrikat mønster, som gjør opplevelsen av den ganske lukkede hovedformen visuelt rikere.

Ny kamp om styringen av statens byggevirksomhet