Nytt liv for huset fra Haua
Da forespørselen om det rivningsklare laftehuset på Haua i Sirevåg ble tilbudt Johnny Nesvåg, var han ikke sen om å melde sin interesse. Stokk for stokk ble huset tatt ned, flyttet til Nesvåg og satt opp.
Det er en litt utrolig historie den du nå skal få høre. En historie om et hus med uvisst opprinnelsesår, om prosessen med å få satt det opp på et annet sted, og om huseierne som har begeistret mer enn 11 000 følgere med bilder fra stedet.
En historie der Johnny Nesvåg, innfødt «Nesvåging» og hans kjære Aina Bu Nesvåg – fra Bu, byr på sine tanker og planer.
«Olav Hauge huset» på flyttefot
På slutten av 1990-tallet fikk Nesvåg nyss om at et laftehus som på folkemunne ble kalt «Olav Hauge-huset» - i sentrum av Sokndal, skulle rives. Dette syntes Nesvåg var for gale og spurte kommunen om han kunne få det, hvilket han fikk.
– Jeg har en stor interesse for gamle ting, båter og hus, og setter stor pris på ting som har gjort nytte for seg over mange år. Det sier noe om soliditeten og dermed at det fortsatt har en verdi. Derfor gir det meg stor glede å bruke tid og energi på å ta vare på det som jeg kan ha bruk for, og et hus, det ville jeg gjerne ha – for tomten hadde jeg allerede – helt ytterst ute på neset her, forteller Nesvåg.
Johnny Nesvåg og Aina Bu Nesvåg kan trygt sette seg ned etter å ha tilbakelagt utallige timer for å få huset beboelig.
Reisen kan du følge på Instagram
Gamle arkiv viser at huset på Haua som var plassert i sentrum, skal ha blitt pusset opp i 1870, men ingen vet når det ble oppført første gang.
Det gamle huset som skulle rives og som Johnny kunne få hente om han ville, så ikke spesielt innbydende ut. Men som god tømrer og med interesse for det som skjulte seg bak panelet ble det raskt slått fast at dette var et hus av verdi.
Huset ble tatt ned stokk for stokk, og lagret i garasjen inntil drømmetomten ytterst mot havet var ferdig klargjort med vann, strøm, vannbåren varme og adkomstvei.
Det var et litt av et skue som ventet Nesvåg da han skulle hente huset. Det stod som sant var til nedfalls, og det utvendige panelet var råttent. Nye vinduer var blitt satt inn på ett tidspunkt, men det var vinduer som ikke stod i stil med huset og det var i det hele tatt et nokså trist skue. Men på innsiden viste det seg å ha vært et solid tømmerhus. Med hel, tørr og solid bygget tømmer. Mellom tømmeret var det tørt og fint ull som hadde gjort isolasjonsjobben gjennom flere hundre år. Da ble Nesvåg betrygget. For den delen av huset var interessert i var dette veldig bra. Det var bare å gå i gang med å ta ned huset, stokk for stokk, bokstavelig talt.
- Han er så glad i det gamle at han har latt veggen med all verdens tapet få være slik som dette, sier Aina og smiler oppgitt. Det får være slik inntil videre, så får vi se.
250 arbeidstimer med riving
Stort sett kunne de fleste stokker brukes, men noen ville måtte erstattes med stokker fra andre gamle tømmerhus. Det ble litt av et puslespill. Historien forteller at det er andre gangen huset har blitt flyttet. Eierne vet ikke eksakt alder, men de har funnet bevis som tyder på at det ble restaurert første gang mot slutten av 1800-tallet, så det er betydelig eldre enn det.
De ca. 100 kvadratmeterne over to etasjer som huset bestod av, skulle Johnny tilbringe rundt 250 timer det neste året med å få ned. Rett tømmerstokk på rett plass, slik at oppsettet av huset på Nesvåg skulle gå mest mulig smertefritt.
Det er rene idyllen uansett hvilket vindu man kikker ut av fra huset ute på odden. Inn mot selve vågen, ligger små og store båter fortøyd og gjennom hele året er det liv i havnen.
– Det er viktig for meg at jeg har det kjekt mens jeg holder på. Det er drivkraften min, men jeg innrømmer gjerne at det var noen dager i 2018 og 2019 da regnet pisket og vinden ulte blant stokkene her, at jeg lurte på hva jeg hadde satt i gang, men jeg hadde hele tiden tro på at blir bra til slutt.
Omtrent ett år har det tatt å etablere alle stokkene på nytt sted, og reise huset på to etasjer. Og det hovedsakelig med egeninnsats fra Johnny, men med god hjelp av snekkerkyndige Børild Grøsfjeld som hadde veldig god erfaring med gamle hus.
– At vinduene hadde blitt byttet på et tidspunkt gjorde det ekstra vanskelig å finne ut hvordan de originale vinduene har vært. Særlig dybden på dem var vi usikre på. Dermed ble det med utgangspunkt en type vinduer som både er vanlig for denne type hus, men i tråd med våre ønsker om størrelse, forteller Nesvåg. – I tillegg brukte jeg mye tid på å avrette og få alt i vater.
Dybden på vinduene ble en viktig avklaring å finne svar på. For paret var opptatt av å ikke ha for korte - eller for dype. Med denne lengden får de både inn nok lys, samtidig som utsikten er god.
I hele prosessen har Aina og Johnny vært opptatt av at huset skal ha stor grad av komfort og livsløp-standard.
– Johnny jobbet med sitt, mens jeg malte. Alt som er malt er det jeg som har gjort, og tenkt på fliser, og farger og møbler, sier Aina og ler. – Det var en stund jeg drømte om fliser!
De historiske flisene i gangen har gitt uttrykket eierne ønsket seg, et moderne og praktisk gulv som plukker opp i seg den gamle stilen.
Nesvåg-slekta
Slekten til Johnny Nesvåg har holdt til her i seks, kanskje syv generasjoner. Og man kan kanskje si at etter så mange hundre år på ett sted, er det ikke rart at kystkulturen og nevenyttigheten sitter solid i hender og hodet på Johnny Nesvåg.
Vi møter ham først ved sjøboden, et eldorado for båt, historie- og motorinteresserte. Her driver han et sjøfartsmuseum der han restaurerer gamle fiskebåter og reketrålere og tar grupper med på tur. I tillegg er han losbåtfører
De flotte skutene som ligger ved museet er delvis eid av Nesvåg selv, eller inne til restaurering, noe han også tilbyr som en tjeneste. For de som velger å kjøre den ytre veien fra Stavanger i retning Egersund, kan Nesvåg oppleves som et idyllisk lite sted som forsvinner forbi like raskt som det kom.
– Jeg har alltid vært nede på kaien og drevet med forskjellig, sier Nesvåg og legger malerkosten forsiktig fra seg.
– Min far var snekker og jobbet stort sett alltid på et prosjekt. Det har inspirert meg også. I tillegg til å like å bygge nytt, har jeg også en stor fasinasjon for det gamle. Hus med levd liv i generasjoner, hus med sjel. Det er lite som kan konkurrere med det for meg, sier han og smiler lurt. For da han først bestemte seg for at laftehuset skulle få sin renessanse ytterst på neset mot havet i vest, var han ikke til å stogge. Her ville han bo.
Historien sitter bokstavelig talt i veggene.
– I dette huset er det helt sikkert født tretti barn, minst, det setter ting i perspektiv, synes Aina.
Laftehuset i sosiale medier
Aina Elen Bu Nesvåg, som aldri hadde vært interessert i gamle hus, ble rett og slett så betatt av alle historiene de gamle laftestokkene førte inn i hennes nye hjem, at hun begynte å fortelle om det. På Instagram fikk hun raskt mer enn 11 000 stabile følgere- og tallet fortsetter å stige.
De koselige, rutete vinduene gjør det ideelt å innrede med gamle møbler og trivelig interiør.
– For meg var det «bling», lysekroner, rosa sofa og moderne interiør som gjaldt, gjerne rosa sofa, forteller Aina og ler.
Fargene på maling på utsidene er nøye vurdert for å passe huset mest mulig og omgivelsene det ligger i. Vi er veldig godt fornøyde med dette, sier Aina.
Men så kom endringen da hun skulle innrede dette gamle, fine huset.
– Det måtte jo stå i stil. Og da kom en snikende interesse for gamle møbler som passet inn her, men hele tiden med en avveiing i forhold til funksjonalitet, bruk og utseende.
Denne interessen er altså utrolig nok blitt populær på sosiale medier, og har blitt hennes store nye hobby.
– Det hender jeg får henvendelser på om jeg kan hekle gardiner til følgere som har sett gardinene mine på instagram. De har jeg riktignok heklet selv, men jeg tar ikke oppdrag, ikke foreløpig ihvertfall.
Aina og Johnny mener det er lett å lage et smakfullt interiør når huset i seg selv har så mye sjel. – Vegger og gulv er unike og med de tilpassingene vi har gjort, som har innebåret moderniseringer, har vi klart å skape et hjem som fungerer i forhold til nåtiden, i fortidens kulisser.
Den samme kalde turkise vegg-malingen er brukt på gangen der også andre gamle gjenstander kommer til sin rett.
Det eneste rommet som har malt original vegg, er kortveggen i finstuen. En lys og kald turkis vegg veier opp for mye annet lunt og mørkt treverk.
Et lekkert bad med kombinasjonen flere hundre år gamle laftevegger, og moderne fliser. Et herlig utgangspunkt for et godt liv for Nesvåg-paret og et godt utgangspunkt for å leke seg med farger og interiør.
