Moderne møter tradisjonelt i fredet hus

Innerst i Tananger havn ligger et langstrakt hus og glitrer i den bleke vintersolen. Med fronten vendt mot båthavnen har det gjennom snart 300 år kunnet få med seg livet ved bryggekanten. Skuter som på uværsdager har kommet inn og søkt ly for et frådende hav, og yrende liv og aktivitet da sildefisket var den viktigste næringen i regionen.

Blant fastboende går huset bare under navnet Monsenhuset, ettersom losoldermann Gabriel Monsen en gang på 1800-tallet drev gjestgiveri der. Men den hvite bygningen har rommet mye forskjellig opp gjennom årene, det har vært både landhandel, posthus og endatil lasarett. Den eldste delen er bygget så tidlig som i 1732, men siden den gang har huset blitt bygget på i begge ender. Til eiendommen hører også et lite bakeri og et eldhus, begge oppført i steinmur.

Monsenhuset har vært et samlingssted for lokalbefolkningen gjennom snart 300 år, et nav midt i havnen hvor det alltid var liv. Men aktivitetene stilnet med årene, og det ble lagt ut for salg.

- Faktisk var det bakeriet som trigget mest til kjøp, minnes Elisabeth Slethei, som sammen med mannen Tom Henning, så seg om etter ny bolig for få år siden.

Et ufattelig arbeid

De jaktet på hus i Tananger hvor han har hatt sin oppvekst, med nærhet til sjø og båtliv. Men paret var lenge i tvil da den en gang så staselige eiendommen kom for salg, Elisabeth innrømmer at hun nok hadde sett for seg noe nytt og moderne.

Fristelsen ble likevel for stor. Potensialet lå der jo, godt skjult i et lag av ulike oppussinger. Dessuten ville det kjennes bra å kunne bidra til at et gammelt kulturminne kom til heder og verdighet igjen.

- Huset lå lenge for salg, og vi pratet ofte om det. Tanken begynte å modnes hos begge to. Vi var enige om at skulle vi først kjøpe, måtte arbeidet gjøres skikkelig for å løfte hele eiendommen så den gjenvant sin prakt.

I og med at huset er fredet, visste de at både Riksantikvaren og lokale vernemyndigheter ville legge føringer de måtte forholde seg til. Før de la inn bud, gikk de derfor sammen med selger til fylkeskommunen hvor de la frem planene sine.

- Vi ble møtt med entusiasme og interesse. De påpekte at prosjektet kom inn under deres mantra som er vern gjennom bruk, og anbefalte oss å søke skriftlig hva vi så for oss å gjøre, rom for rom. Det resulterte i ikke mindre enn 22 søknader, og de ble – nesten litt overraskende – møtt positivt. I ettertid har vi bare godt å si om samarbeidet med vernemyndighetene. Ofte blir man nærmest advart mot instanser som dette, men for oss har de vært viktige og gode støttespillere gjennom hele prosessen, berømmer Slethei.

Historie møter nåtid

Det møysommelige restaureringsarbeidet kunne begynne, Elisabeth og Tom Henning skred til verket med en god porsjon ærefrykt. Huset hadde ved overtakelse to boenheter, en i hver ende, men med tre barn ønsket de å slå disse sammen til én. Samtidig skulle de tre guttene likevel få ha sin egen sone med bad og oppholdsrom.

- Selvsagt dukket det opp flere overraskelser underveis. For hver vegg vi åpnet lå det noe skjult, tilstanden var ofte verre enn vi hadde regnet med. Dermed ble det mer formaliteter og befaringer med Riksantikvaren. Men vi hadde en fin rollefordeling, Tom Henning og jeg. Mens han styrte budsjettet, la inn søknader og holdt i trådene der, var jeg byggeleder inne. Dette huset er et spesielt prosjekt, vi måtte være «på» hele tiden, avgjørelser ble tatt fortløpende. Det er ingen tvil om at det ble en bratt læringskurve for oss begge. Vi har måttet gjøre dypdykk i metoder og byggetradisjoner vi før ikke visste hadde et navn en gang, ler Elisabeth.

Helhetlig uttrykk

Omsider var de kommet så langt i prosessen at den morsomme delen av arbeidet stod for tur. Elisabeth hadde allerede brukt utallige timer på Pinterest, bladd gjennom mengder av interiørmagasiner og lest seg opp på tidsepoker og stilarter. Alt for å bli inspirert og danne seg et bilde av hvordan de best kunne ta vare på historien og samtidig gi huset et mer moderne uttrykk. Det skulle ikke ende opp som et museum.

- Med tanke på husets fredning, historie og stilart, var det en selvfølge at interiørvalgene måtte ivareta dette. Særpreget skulle få være fremtredende. Mønster på tapet og fliser, og farger på veggene ble valgt ut fra en helhet hvor målet var å begrense fargeskalaen til noen få som ble gjentatt i hele huset. Dette er et langt hus, og det var viktig at det «hang i hop» når man kikket tvers gjennom det. Vi hadde god hjelp av fargekonsulent til dette. Ellers er møbler og lamper en blanding av nytt design, gammelt arvegods og ting funnet i gjenbruksbutikker. Ting vi liker og som passer huset.

De fleste veggene på kjøkkenet er malt i duse farger, andre har fått tapet hvor trykket er hentet fra gamle tapetprøver fra 17- og 1800 tallet. I hallen og den ene stuen ble det lagt brystningspanel i rutemønster, dette for å gi mer tyngde og ramme til rommene. Utallige valg måtte tas da det drøyt 400 kvm store huset gjennomgikk renoveringen og etterpå skulle innredes, men etter snaut halvannet år kunne familien omsider flytte inn.

- Restaureringen av Monsenhuset har vært en reise, og en reise kan være så mangt. Ikke alle etapper er like kjekke. Vi har vært frustrert, oppgitt og hatt blandede følelser underveis fordi vi begynte på noe som vi ikke hadde kontroll på hvor ville ende. Prosjektet ble større enn forventet. Men det er et hus med så mye sjel! Det har en så lang og viktig historie for så mange, og det gjør oss veldig ydmyke. 

Se flere bilder fra huset i Tananger