Kristianias murgårder
fra 1850 - 1899
I siste halvdel av 1800-tallet vokste Kristiania enormt og majoriteten av innbyggerne bodde i murgårder. Disse ble bygget for beboelse for flere og andre enn utbyggeren, og har medført at de fleste - både da og senere - kaller dette for «leiegårder». Hva er det så som definerer bygningstypen og hvilke arkitektoniske elementer kjennetegner den?
Alle murgårder som ble undersøkt, er fra perioden 1855–1899, altså flerboligbygninger på minst to etasjer i massivkonstruksjon av teglstein, ble håndverksmessig bygget på en steinmur, og oppført med minst en indre, bærende (massivstein)vegg. Denne veggen delte leilighetene i to med representasjonsrom mot gaten og private produksjonsrom mot gårdsplassen.
Gårdene skulle ha saltak og knebukk-konstruksjon, en fast konstruksjonsmåte for etasjeskillene/dekkene og lettveggene ble bygget av plank, eventuelt utmurt bindingsverk.
Loft- og kjellerløsning var også felles (med henholdsvis tørkeareal og oppbevaring, bryggerkjeller og boder), og som altså ga naturlig ventilasjon. Det var tre varianter på toalett-løsningene; fall-, bøtte- eller utedo.
Alle bygningene har minst en indre bærende massiv vegg av teglstein. I Huitfeldts gate 9 b gikk denne indre bærende veggen, hjerteveggen, på tvers av hovedvolumet mot gaten. Den skilte også mellom de representative stuerommene mot gaten og de private rommene mot gårdsplassen. Hjørnerom utformet som her var i regelen spisestuer, og disse fungerte som en overgangssone, som tilhørte både den private og den offentlige delen av leiligheten. Da mine oldeforeldre bodde i denne leiligheten, ble imidlertid også rommet til venstre (ut mot gaten) til tider brukt som soverom.
Alle gårdene hadde elementer produsert i støpejern, og i løpet av perioden ble også stadig flere bygningsdeler produsert i dette materialet. Videre var det minst en port inn til gården, hvilket var både vesentlig og lovpålagt. Disse var plassert sentralt på fasaden, mot tilstøtende gård eller for enden av bygningskroppen.
Tilsvarende var det tre plasseringer for inngangsdørene; mot gaten, i gjennomkjøringsporten eller mot gårdsplassen. Alle gatefasadene hadde noe dekor, oftest heldekkende puss eller kombinasjonen blankmur og pussdekor, og i regelen to vindusstørrelser og rammeløsninger.
Gårdenes hovedvolum mot gaten er rektangulært, helst med en eller to bakoverliggende fløyer og noen har i tillegg en tilsluttende bakfløy, som lukker gårdsplassen. Et stort antall adresser har også en eller flere frittliggende boligbakgårder, men det største antall bakbygninger var nyttebygg som doer, staller og verksteder.
De fleste gårdene som ble oppført i Kristiania ble påført puss: Dette er/var et offersjikt som beskyttet teglsteinen, som i regelen var relativt lett brent og porøs. Gårder i rød tegl, uten puss og storslått dekor, ble derfor ofte oppfattet som litt stakkarslige. Imidlertid var dette kvalitetsstein, som tålte å stå uten puss, og fikk flotte pølse-/hamburger-fuger el. annen diskret dekor. De var mao. slett ikke bygg av semre kvalitet, og f.eks. Gråbein-gårdene, i Jens Bjelkes gt., skal ha fått navnet fra byggmesterens tilnavn, «Gråbein» Olsen, ikke fordi de var så «triste». På mange gårder ble blank tegl, dvs. tegl uten pusslag, kombinert med pussdekor. Disse hadde (har) gjerne gul tegl, noe som jo også fortalte om importert tegl. Foto: Oslobilder.no
Svært mange av murgårdene ble oppført i tiden før elektrisiteten, og særlig oppgangsvinduene ble store og høye, for å slippe inn mest mulig lys. Mange oppganger vendte ut mot gårdsplassen, med sine ulike driftsbygninger (staller, utedoer, og verksteder). Dette kan kanskje forklare hvorfor de fleste vinduene ble dekorert på ulike måter, med farget og/eller sandblåst, osv. Her, i Dalsbergstien, kan en stille spørsmål ved hvor mye lys som slapp inn, men til gjengjeld kunne en jo drømme seg bort til både Venezia og andre eksotiske steder. Motivet fra Venezia gjenfinnes forøvrig i bl.a. Eckersbergs gt. Foto: Elisabeth Høvås
De fleste bakgårdsbygningene var ulike nyttebygg, som verksteder, staller, røkerier eller utedoer, som denne fra Dops gate. De fleste av sist nevnte type har dessverre blitt jevnet med jorden, bl.a. som et ledd i byfornyelsesarbeidet rundt 1980-tallet. Mange bakgårder, dvs. bakenforliggende gårder, var naturligvis også bolighus. Foto: Elisabeth Høvås.
Kvaliteten på en bygningsmasse skal vurderes ut fra sin samtids teknologi, men også vurdert i ettertid er denne bygningstypen bra. Vel har den ikke vår tids energiisolering, men konstruksjonen gir et sunt bygg med naturlig ventilasjon på grunn av luftinntak i kjelleren og avtrekk via kaldloft. Det dårlige ryktet stammer trolig fra overbefolkning, at mange bygg ble tatt i bruk før de var tørket skikkelig ut og dårlig vedlikehold. Det siste er dessverre det som fortsatt fører til flest skader på bygningene, selv om en har gode intensjoner.
Arkitekt Jens Treider ledet arbeidet med å ta ned murgården Wessels gt. 15, og å sette den opp igjen på Norsk Folkemuseum. I forbindelse med dette laget han trolig den mest illustrative, norske tegningen av en murgårds oppbygging og konstruksjon. Her ser en tydelig hvordan vegger og annet er bygget opp.
Byggesaksmeldingene skulle følges av plan-, fasade- og snitt-tegninger. Fasadetegningene ble noen ganger fullt uttegnet, men like gjerne var det bare en markering av antall vinduer, hvor disse og porten og/eller inngangsdøren(e) skulle plasseres. En mellomløsning var som denne tegningen, fra arkitekt Kristen Rivertz for Pilestredet 66 for 1895. På snitt-tegningen ses gårdenes typiske saltak og knebukk-konstruksjon.
Stukkatur og rosetter er vakkert, men ikke minst hadde de en funksjon: Gips brenner ikke så lett og fungerte derfor som en brannsperre over parafinlamper el. levende lys. Dette er årsaken til at de også kan gjenfinnes i innkjøringsporten. Himlingen her (i Kirkegårdsgata), er trukket med lerret, for så å ha blitt malt. Ellers var det vanlig med bordtak i indre gemakker (kjøkken o.l.) og i bygninger beregnet for beboere med lavere inntekt. Foto: Elisabeth Høvås.
Elisabeth Høvås er kulturhistoriker med en hovedfag i etnologi (UiO), samt en master i arkitekturhistorie (AHO) om murgårder oppført i perioden 1850-1899. Hun har jobbet på en lang rekke ulike prosjekter som antikvar, bl.a. produsert Landsverneplan Statkraft, verneplan Kristiansten festning, vært hos Byantikvaren, utført tilstandsanalyser og oppmåling av eldre bebyggelse.
Denne artikkelen er basert på Høvås' master i arkitekturvern, hvor jeg hun gikk igjennom mer enn 200 byggemeldinger for murgårder oppført i perioden 1850 til 1899, for så å finne frem til 13 referansegårder. Målet var å finne tverrsnittet, og det var nødvendigvis ikke de mest fasjonable eller mest fattigslige gårdene som ble undersøkt. Ut ifra dette ble derfor bygninger oppført med forretningslokaler i hovedvolumet utelukket.
Mange regner også «murgårdsperioden» til godt innpå 1930-tallet, ettersom mange av de sentrale elementene i konstruksjonen holdt seg til nærmere 1940. Undersøkelsen ble derfor avsluttet med bygninger fra 1899, blant annet på grunn av krakket i byggebransjen, som medførte en tilnærmet stopp i utbyggingen i Kristiania.
