En aftenstund i et proprietærkjøkken
Det ble ikke «en riktig trist kveld», som Asbjørnsen og Moes eventyr starter med. Tvert imot; denne ettermiddagen i begynnelsen av november var lys, kald og klar da vi ankom. Og når skumringstimen meldte seg ute, steg stemningen rundt bordet inne.
– Tre kriterier, sier Lars Munthe-Kaas. Vi ser oss rundt på tunet.
– Bygningene skulle være så urørte som mulig; det skulle være utsikt til vann og dessuten god avstand til naboer. Skjeggenes var en slik gård, og for å gjøre en lang historie kort, kjøpte Munthe-Kaas og familien den i 2017.
Bygningene gradvis blitt reparert, litt modernisert, men først og fremst nennsomt tilbakeført.
Kjøkkenet
– Dette er husets hjerte, sier Victoria og tar en pause fra stekepannen. Lars har forberedt elgkarbonader med ingefær og kapers som må varmes. Små karbonader som surrer godt i smøret.
– Dette er et godt, gammeldags kjøkken. Et gårdskjøkken. Stort. Bygget for å brukes, fortsetter hun.
Rommet har rikelig med lys gjennom store vinduer, egen kjøkkeninngang og et spiskammers borte i hjørnet.
– Spiskammers er undervurdert.
Selskapet endte fort opp på kjøkkenet, på tross av at spisestuen var dekket på til fest.
Det sies med ettertrykk, og hun åpner døren. Hyller og kjøleskap dukker frem fra tussmørket der inne. Bygningen er reist i 1888.
– En grue var kanskje litt gammeldags allerede den gang, men samtidig, dette var en landsens husholdning langt fra byen. Da vi kom hit, var den murt igjen, men ellers ganske intakt. Det knitrer og freser i varmen.
– Så har du spisebordet her midt på gulvet. Det fungerer som et arbeidsbord, hvor jeg selv sitter og skriver. Anna (datteren) gjør leksene sine her. Selv om rommet er stort og det er høyt under taket, oppleves det likevel som intimt. Er du ikke enig?
Vi nikker. Veggfargen er ikke den opprinnelige, men mørk grønn bidrar sammen med lyssettingen til at du likevel ikke opplever rommet som for stort eller for kaldt. Victoria er bygningsantikvar og tapettrykker og vet hva hun snakker om. Lars er også bygningsantikvar, men i tillegg både bonde og antikvarisk håndverker. Sammen driver de firmaet Historiske hus. Og de lever som de snakker.
– Innredningen her har Lars samlet sammen gjennom mange år, sier hun.
Odd Johan spør etter en kjele, ikke for stor. Det klirrer borte fra flaskekassen hans.
Grua på kjøkkenet har blitt åpnet og fått nytt liv.
En cocktail før maten?
– Vi starter med cocktailen, gjør vi ikke?
Nelvik fisker opp resepten fra bartender Pål Bakke Skar. I kjelen heller han eplemost. Vi skal lage et alternativ til den tradisjonelle julegløggen. Noe varmt å servere til kalde gjester i julen.
- Men ellers også, understreker han.
En slik akevittoddy trenger ingen høytid for å glede. Han har forberedt seg og handlet inn både kanelstenger, ikke av det aller beste slaget, men gode nok og honning fra Honningscentralen.
– Det må jo være norsk, ikke sant, selv om flytende akasiehonning hadde vært enklere å manøvrere opp i kjelen etter hvert.
– Fantastisk komfyr, sier han og tar to skritt ut og betrakter Victorias stolthet på avstand. En skikkelig magasinkomfyr, en Aga. Den veier 600 kilo. Det skal et stort kjøkken og solide bjelker til for å bære noe slikt, kommenterer han. Men plass er det ingen mangel på her.
Toddyen står klar til å nytes før maten.
En institusjon
Visst er kjøkkenet husets bankende hjerte. Funksjonalismens arkitekter både her og ute tok feil når de i mellomkrigstiden reduserte det til en rendyrket kvinnearbeidsplass. «Våre kjøkkener», skriver den russiske forfatterinnen Svetlana Aleksijevitsj om det tidligere Sovjetunionen, «var ikke bare et sted for tilberedning av mat, det var også spisestue, oppholdsrom, kontor og talerstol. Åstedet for kollektive psykoterapeutiske seanser. På 1800-tallet levde hele den russiske kultur på adelens gods, på 1900-tallet foregikk det på kjøkkenet.
Hele ´60-tallslivet var et «kjøkkenliv». En takk til Khrusjtov! Det var i hans tid vi forlot kollektivleilighetene og fikk våre egne kjøkkener, hvor vi kunne rakke ned på myndighetene, og det viktigste, hvor vi slapp å være redde, for på kjøkkenet var man blant sine egne.» Vi blir i kjøkkenet, selv om det er dekket opp i spisestuen. Tallerkenene hentes inn.
Spisestuen er nydelig pyntet til jul.
Rakørret
Hva er julematen i et hus, der røttene er både norske, engelske og amerikanske? Og akevitten, hvor kommer den inn? Victoria hadde en mormor på sykehjem som oppbevarte akevittflasken i en støvlett under sengen. Nelvik humrer, og på kjøkkenbenken har Lars anrettet et fat med rakørret - fint skåret i tynne skiver.
– Ser delikat ut, sier Odd Johan og avslører at han ikke liker rakfisk skåret opp som brødskiver.
Han skjenker i glassene. Beito rakfiskakevitt i et glass og Nissedram i et annet. Glassene fordeles utover bordet, mens fatet med rakfisken, løk, purre, rødbeter og rømme pluss smør og alkoholfritt øl sendes rundt. Nelvik ser spent bort på Victoria og Lars. Begge velger seg rakfiskakevitten først.
Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.
Egen boks: Oppskrift på toddy
Denne drinken gjøres lett på øyemål. Du trenger:
- Arvesøvet Aquavit
- Norsk honning
- Kanelstenger
- Fruktig eplejuice
- Kjele
Fyll kjelen med eplejuice 0,7- 1liter.
Kok opp med 3-4 kanelstenger og bruk 8-9 cl honning.
Hell over i kopp og ta 4 cl Arvesølvet Aquavit i
Rør deretter rundt med en kanelstang. Tilsett noen eplebiter.
Spiller på lag
– Mmmm, sier Victoria. Denne spiller på lag med sødmen i fisken, gjør den ikke? Akevitten virker så rund og balansert.
Odd Johan forteller om karven og einerbærene som krydrer smaken og at fatmodningen nok har gjort sitt til sødmen. Rosenrot og fjellbjørk er det også i den. Lars nikker og forsøker seg raskt på Nissedrammen også. Tar en bit av rakfisken, tygger langsomt og deretter en sup av glasset. Nelvik nikker igjen og kommenterer at denne akevitten er krydret med både appelsinskall, fennikelfrø, lakrisrot og vaniljestang fra Madagaskar. Den er lagret på både sherry- og madeirafat. Nissedrammen vant blindtesten til Vinmonopolet.
– Den demper rakfisksmaken, gjør den ikke? Fin avrunding, fortsetter Lars.
Victoria er likevel ikke overbevist om rakfiskakevitten, og gir den en ny sjanse. Denne gangen er det rakfisk i lefse med alt av tilbehør.
- Det spiller en rolle hva du putter i munnen, sier Odd Johan. Hele smaksbildet må med.
Victoria synes det kom seg med en gang, men at den fremdeles kjennes skarp. Lars kårer Nissedrammen til den beste. Bedre enn rakfiskakevitten. Odd Johan forklarer at den er mer kompleks i smaken, fordi den skal favne bredere enn rakfiskakevitten.
Ostefatet
Siste programpost er oster, og Victorias engelsk-amerikanske bakgrunn fornekter seg ikke. På fatet troner et stort stykke Stilton, en engelsk blåmuggost som, i likhet med «norsk akevitt», er en beskyttet betegnelse. Den har fulgt henne siden barndommen.
Stilton, oppkalt etter landsbyen med samme navn, heter bare de ostene som produseres i grevskapene Derbyshire, Leistershire eller Nottinghamshire. Bare seks meierier produserer osten i dag, skriver Wikipedia.
Med engelsk bakgrunn i bagasjen, er Stilton en selvfølgelig del av julen.
– Vanligvis drikker vi portvin til denne, men akevitt kan jo være et alternativ?
– Men kanskje jeg har en overraskelse også? Han henter en flaske til. En Arvesølvet Port Finish, en serie der vi bruker deilige små hetvinsfat, fortsetter han.
– Akkurat denne utgivelsen var først blitt til Arvesølvet Aquavit etter 24 måneder på sherryfat. Så ble deler av innholdet flyttet til et 225-liters portvinsfat, der den fikk hvile i ytterligere 31 måneder.
Smaken? Et fruktig anslag, så kamfer, deretter søtt treverk og mild koriander som avslutter tørrere mot lakris og nystekt kakebunn og er tydelige portvinstoner.
Det var en gang …
«Det var riktig en trist kveld. Ute føk det og snedde; inne hos proprietæren brente lyset så døsig at en nesten ikke skimtet annet enn klokkekassen med det kinesiske krimskrams, det store, gammeldagse speil i forgylt ramme, og hans arvede sølvkrus». Det er slik eventyret begynner hos Asbjørnsen og Moe. Men i virkeligheten ventet en stjerneklar himmel og to grader kulde, da vi omsider vendte hjem mot Oslo.
