Folkets hus er ikke et særegent norsk fenomen. Ideen om at arbeiderbevegelsen skulle ha sitt eget forsamlingslokale stammer fra sentral-Europa og kom først til våre nordiske naboland før ideen slo rot i Norge. Det var derfor ikke unaturlig at det var arbeidsinnvandring som førte til fremveksten av Folkets hus i Norge.

I Danmark ble Folkets hus i København innviet i 1879, som landets første, mens Folkets hus i Malmø regnes som Sveriges første, oppført i 1893. Et av de tidlige Folkets hus i Norge ble oppført på Spjærøy i Østfold i 1898 av Hvaler Steinhuggeriers arbeiderforening. Svenske steinhoggere dominerte foreningen.

Norges relativt sene utvikling av Folkets Hus bevegelsen skyldtes ikke at arbeiderbevegelsen i landet lå etter i utviklingen. Grunnen lå heller i at arbeiderbevegelsen på 1800-tallet ofte kunne finne forsamlingslokaler uten å bygge egne hus. De borgerlige arbeiderforeningene hadde i Norge reist en rekke lokaler som sosialdemokratene kunne gjøre bruk av og etterhvert erobre. På Spjærøy fantes det imidlertid ikke noe borgerlig arbeiderforening å ta over da steinindustrien begynte å gjøre seg gjeldende rundt århundreskiftet.

Det førte til at den nye arbeiderbevegelsen bygget sitt eget Folkets hus, som fra starten av var eid og administrert av en forening. Dette skulle bli den vanlige formen for arbeidernes husorganisasjoner; en sammensluting av fag- og partiforeningene på stedet.

Folkets hus sprer seg

Folkets Hus begynte for alvor å sprette opp over hele landet etter århundreskiftet, særlig etter 1905. Den tunge industrialiseringen førte til en vekst i antallet ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeidere. Dette var et nytt innslag i arbeiderklassen, og flyttet tyngdepunktet i arbeiderbevegelsen bort fra de tradisjonelle håndverkerne i de gamle bymessige strøk. Dette skulle føre til at bevegelsen etterhvert gjorde seg selvstendig fra partiet Venstre, og på lenger sikt den radikale utviklingen som arbeiderbevegelsen gjennomgikk under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl.

Industrien slo seg i mange tilfeller ned i tidligere tynt befolkede distrikter med vannkraftforekomster og tilgang til eksporthavner. Utbyggingen av infrastruktur rundt om i landet forekom også ofte i mindre folksomme strøk. Naturlig nok fantes det på disse stedene ikke forsamlingslokaler som den nye og voksende arbeiderbevegelsen kunne bruke. Ofte brukte man naturen som møteplass, og samlinger ble holdt under åpen himmel. I protokollen fra stiftelsen Staksnæs Arbeiderforening i Eydehavn fra 1913 står det:

«Noe lokale hadde man ikke, men naturen var fri og sommeren lå over landet».

Noen steder var Folkets hus blant de første byggene som stod ferdig, mange år før det for eksempel kom en kirke på plass, og reisningen av Folkets hus på de nye industristedene styrket arbeiderbevegelsen i de eldre byene. Her vokste Folkets hus også frem som en viktig del av arbeiderbevegelsen.

Folkets hus i økonomisk nedgangstid og politisk splittelse

Da arbeiderbevegelsen i årene etter første verdenskrig opplevde en splittelse i en radikal kommunistisk del og en sosialdemokratisk del, ble Folkets hus en viktig arena for de politiske kampene mellom de ulike fraksjonene. På sikt ble kampen mellom Arbeiderpartiet og kommunistene stor. I tillegg til interne stridigheter, herjet økonomisk depresjon landet og i perioden 1918-1921 var det en betydelig nedgang i byggingen av Folkets Hus.

Først da Arbeiderpartiet og det høyresosialdemokratiske partiet ble samlet i 1927, etterfulgt av organiseringen av skog- og landarbeiderne og deretter Nygaardsvolds regjeringsdannelse i 1935, kom utbyggingen av Folkets Hus i gang igjen. Ikke minst utover bygdene.

Kulturarena og Norge i miniatyr

Spesielt på de nye anleggs- og industristedene rundt om i landet inntok Folkets Hus en posisjon i det lokale samfunnet som lignet på den arbeiderbevegelsen fikk i samfunnet forøvrig. Dette var steder der det i liten grad hadde eksistert forsamlingslokaler, og Folkets Hus ble derfor sentrum, både for arbeiderbevegelsen og det lokale kulturlivet. De fleste hadde bibliotek som kunne benyttes av samtlige innbyggere på stedet, og de kulturelle innslagene med teater, musikk og dans, var åpne for alle, og hadde stort sett allment kulturelt innhold. Det var også åpent for alle som ikke hadde motforestilling til å ferdes der.

Mange steder stod Folkets Hus for driften av de lokale kinoene som var en av de viktigste finansieringskildene for husene, og kjørte vanlige, kommersielle underholdningsfilmer. På mange måter kan man si at arbeiderbevegelsen (gjennom Folkets Hus) i større grad enn det opplyste borgerskap, ble en bærer av det lokale kulturlivet i at det var åpent for alle og ikke bare de få. På mange måter fungerte Folkets Hus på denne tiden på samme måte som det moderne samfunnshuset, men med en viktig forskjell; De var bygd, eid og administrert av arbeiderorganisasjonene og bare av dem.

Med regjeringsdannelsen til Arbeiderpartiet i 1935 kom det også et vendepunkt for Folkets Hus. Arbeiderpartiet hadde nå ikke bare ansvar for arbeiderklassen, men for alle folkegrupper og endel av arbeiderbevegelsens egne institusjoner måtte bygges ned til fordel for nye samarbeidstiltak. Arkitekt Frode Rinnan tok i 1937 til orde for at nettopp dette måtte bli fremtiden, at det offentlige måtte overta ansvaret for å reise forsamlingslokaler. Etter andre verdenskrig, så man et politisk klima som gjorde alvor av disse tankene. Men ikke uten konsekvenser for Folkets hus.

Folkets hus landsforbund

I 1947 ble Folkets Hus landsforbund stiftet, etter at den ble vedtatt opprettet av LO-kongressen i 1946. De ønsket at forbundet også skulle søke om å få med seg de nye samfunnshusene som inngikk i statens gjenreisningsplaner. Samfunnshusene skilte seg fra de gamle Folkets Hus ved at alle politiske og kulturelle organisasjoner kunne være medeiere i huset, ikke bare arbeiderorganisasjonene. Med dette som bakteppe satte Folkets Hus Landsforbund seg fra starten som mål å bli en samlende organisasjon for alle åpne forsamlingshus i landet. Dette ble ytterligere forsterket ved vedtak på landsmøtet i 1950 om at de skulle være en «upolitisk» organisasjon.

I årene som fulgte var Arbeiderpartiets politikk med på å utelukke Folkets Hus fra offentlig støtte. Hensikten var å legge alle forhold til rette for samfunnshusene. I 1960-årene så man effekten av denne politikken. Sammen med endrede samfunnsstrukturer, gjorde blant annet nye fritidsvaner og økt levestandard at flere og flere av Folkets hus ble solgt, leid bort, revet eller omdannet til samfunnshus. Noen steder gjorde lokale arbeiderorganisasjoner en stor innsats for å redde mange fra å bli utslettet. I tillegg hadde LO og Folkets Hus Landsforbund etterhvert satset på å bygge nye Folkets Hus-bastioner i de aller største byene og industristedene, der arbeiderbevegelsen hadde spesielt sterk posisjon.

I dag er 87 hus medlem av Folkets Hus Landsforening. Fortsatt er de naturlige møteplasser på høytidsdager som 1. mai – gratulerer med dagen!

Les mer om hvert av husene i Fri Fagbevegelse