Fasadebevaring

Denne praksisen har lenge vært vanlig i den østlige delen av verden, men ser nå ut til å få et fotfeste også her til lands. Store og tunge industribygg beholder sine fasader, mens det på innsiden blir nye funksjoner og et nytt utrykk. Lange rekker av gamle bygg beholder sine klassisistiske trekk, men får kjøpesentre på innsiden. Gamle bydeler i Europeiske storbyer «føres tilbake» med bruk av fasader. På mange måter er fasadebevaring ett resultat av en sirkulær økonomi og et mer bevisst grep om å minske karbonfotavtrykket.  

Turistvennlig? 

Det er en grunn for at mange av oss som turister velger storbyer med historiske, eldre bygninger, gater dekket med brostein og trange smug. Sammen utgjør alle elementene en helhet, ett byrom og skaper identitet. Hvor viktig er det da at det du sanser stammer fra tiden det ser ut til å tilhøre?

Andre verdenskrig brakte med seg store ødeleggelser i Europa og verden, noe som blant annet gikk hardt ut over kulturarven til mange hovedsteder og land. Ett av de landene som ble hardest rammet var Polen. Når freden kom i 1945 var Warszawa ikke til å kjenne igjen.

Den gamle bykjernen var så å si tilintetgjort og et storstilt arbeid ble satt i gang hvor man lagde kopier av de gamle bygningene og dets fasader. Selv om disse bygningene ikke er autentiske i den forstand at de stammer fra tiden de skal representere, havnet de på UNESCOs verdensarvliste.

Denne praksisen med å bygge opp kopier er nokså ukjent her i Europa, men likevel kan det nesten virke som praksisen med fasadebevaring blir mer vanlig også her hjemme, en slags enighet hvor kulturminneforvaltningen og utviklerne kan møtes på halvveien. Dette sier også noe om hvilken tid vi befinner oss i. Hvilken historieoppfattelse og hva vi finner viktig å ta vare på. Dette er synspunkter som også styrer kulturminneforvaltningen. 

Ingen vernefavoritt 

Fasadebevaring har aldri vært en favoritt innen bygningsvernet i Norge. Det blir gjerne argumentert med at bygninger mister sin opprinnelse, autentisitet og rett og slett karakter. Man sitter igjen med et skall. Likevel kan en stadig økende byvekst resultere i et mildnet forhold til praksisen. Dette være seg der det er større offentlige aktører eller privatpersoner og kulturminneforvaltere som byantikvarer og Riksantikvaren. Hva vil det si når slike kompromisser finner sted? Resultatet blir at man ikke river, men beholder utseende på et bygg. Man beholder opplevelsen av en struktur.  

Flere eksempler

Ta for eksempel fasaderekken til Paleet handlesenter i Karl Johans gate. Dette var en vår tids største drakamper og varte fra 1930-tallet til slutten av 1980-tallet. Resultatet om man skulle rive eller bevare ble nettopp en slags bevaring av fasaden. For «mannen i gata» er dette så å si umulig å oppdage da hele fasaden glir fint inn i sine omgivelser og er med på å styrke en opplevelsesautentisitet. Et annet eksempel fra nyere tid er Schjøll-gården hvor Halvorsens Conditori fortsatt ligger den dag i dag. Dette var en storstilt operasjon fra Stortingets side hvor hele innmaten ble revet og tilbake satt man med en nyoppusset teglstensfasade i italiensk ungrenessanse fra 1881. 

Det vakte også stor oppstandelse i Kristiansand da det ble bestemt med Riksantikvarens godkjennelse at en hel fasaderekke bestående av fem bygninger i gågaten skulle få bestå, mens den indre kjernen skulle bli kjøpesenter. Dette møtte motstand fra flere hold, men Riksantikvarens ja bygger oppunder ett viktig aspekt av fasadebevaringen — en helhetlig opplevelse av et bygningsmiljø. Noe som også vektlegges i Riksantikvarens bystrategi. 

Bevaringskompromisser 

Det dukker stadig opp flere og flere slike tilfeller hvor man beholder, tilbakefører eller forskjønner bygårdsfasader. Skulle det brenne i en trehusbebyggelse er det ikke like sjarmerende å sette opp en moderne «funkis» i glass og betong. Da mister området en del av den opplevelsesautentisiteten som for mange oss er viktig. 

Riksantikvaren sier at vernestrategiene og de fysiske bevaringsløsningene som benyttes skal være premissgivende overfor de verdier og kvaliteter som tilskrives bygningen eller miljøet. Kilde- og kunnskapsverdi versus opplevelsesverdi vil gi ulike føringer for hvilken bevaringsløsning som er mest egnet for å ivareta bygningen og bygningsmiljøet. Det finnes ingen lovgivende paragraf i kulturminneloven for fasadebevaring eller lignende inngripen.  Det blir opp til de rådende kreftene i bevaringsfeltet og de kompromissene de eventuelt må gjøre med den andre parten i form av eiere og utbyggere.    

Ny vernestrategi 

Et annet aspekt som er viktig å ta med i vurderingen av vernestrategi og bevaringsløsning er hvorvidt et kulturminne har lokal, regional eller nasjonal verdi. Riksantikvaren mener et bredt spekter av virkemidler og ulike bevaringsstrategier skal vurderes som aktuelle. Det betyr alt fra fredning og regulering til hensynssone, radikal transformasjon og fasadebevaring. 

Videre er de opptatt av at fasadebevaring ikke er en optimal løsning, men en løsning som kan velges dersom alternativet er rivning og nybygg, og der fasadene er viktige for en helhetlig opplevelse av kulturmiljøet. Og det er her det blir interessant, at fasadebevaring kan brukes som et verktøy for at rivning ikke skal være aktuelt. Fasadebevaring kan være en gyllen middelvei, et kompromiss, for å bevare mest mulig av de originale, overflatiske strukturene og for å beholde en historisk identitet.  

Likevel kan det å kun bevare «skallet» være problematisk. Ser man på byen som en helhet, er den bygget opp av lag på lag av aktivitet og virksomhet. Disse lagene blir meningsbærende gjennom vår forståelse av de fysiske levningene. Lagene utgjør byens kulturminner, og det er de ulike lagene kulturminnevernet skal sørge for å ivareta, ikke bare det «kosmetiske ytre» — gårdens sminke av puss og stukk hevder Byantikvaren i Oslo. Kulturminner bærer mening som det det er, ikke et skinn av det som engang var. 

Hvor går «smertegrensen»? 

Murgårder for eksempel har kvaliteter og kulturminneverdier utover sine fasaderekker. Det strekker seg dypere inn i konstruksjonen — til teglverkene som leverte materialene, til hver flis og hver fug — hver bit er en del av en felles fortelling. Likevel kan man stille seg spørsmål ved hvor langt skal man gå. Er ikke det estetiske ytre en viktigere helhet enn murstein og etasjeskillere? For allmenheten er nok denne opplevelsen av det ytre viktigere, hvor en full bevaring fra topp til tå, innerst til ytterst, utelater et essensielt historisk aspekt:  nemlig de omfattende transformasjonene store bygårder, og andre bygningsmasser som oftest har gjennomgått i sin levetid.

Åpner du døren til en bygård finner du antagelig ikke et originalt interiør, men kan trå inn til et kontor fra 1960-tallet, et åpent kontorlandskap eller en «kebabsjappe». Skal bygninger være til nytte i samfunnet, og til enhver tid overholde tidens krav til brukervennlighet, sikkerhet og så videre, krever dette at de alltid er i endring, i en kontinuerlig prosess. Det vil være en umulig oppgave å «fryse» dem fast til en bestemt tid. For bedrifter som befinner seg i eldre bygg vil en endring av interiøret nesten være uunngåelig om det skal tilfredsstille dagens behov og krav. 

Slike forståelser av fasadebevaring, hvor hver enkelt bit har betydning, vil kanskje oppfattes som noe rigid og lite hensiktsmessig. Når det er sagt vil det i de tilfellene der man velger å gå for en fasadebevaring i et lengre tidsperspektiv, være vanskeligere å beholde originaliteten til bygget. Både når det kommer til eksteriøret og interiøret. Ved gjentatte endringer eller transformasjoner vil dette føre til at strukturen, og de historiske lagene, forsvinner. 

Dette blir særlig gjeldende ved for eksempel en stavkirke eller en middelalderbygning. Man kan argumentere for at de bærer en «tyngre» autentisitet og viktighet fremfor en bygård. Bevaring av fulle bygningsmasser gjør bruken også mer konstant. Det som forsvinner ved en fasadebevaring bidrar til å fjerne de historiske lagene, men på samme tid kan fasadebevaring være et velegnet verktøy for å bevare bymiljøer og den «stemningen» som er rådende særegen for stedet. 

Når man bevarer fasaden får man også mulighet til å formidle historien, og det er nettopp det som er et av de viktigste oppgavene kulturminneforvaltningen innehar. Slik kan denne type bevaring være en mulighet når alternativet er full rivning, samtidig at det fører til at en befinner seg i en posisjon hvor man er nødt til å ta vanskelige og krevende valg. 

Interessen for bevaring ser ut til å øke i omfang og vi får tilbakeføringer og forskjønninger over hele landet, men også kamper for å bevare småhusbebyggelse som vi har sett i Oslo og Trondheim. Det er en interesse for å ta vare på det vi har, dette er jo også sammenfallende med et økende press på miljøtiltak og CO2-avtrykk. Riksantikvaren er svært opptatt av at gamle bygg har allerede tatt CO2-avtrykket og det vil derfor være hensiktsmessig å bevare det man har fremfor rivning og nybygg.  

Bør vi få flere fasadebevaringer og kopier? 

Alt i alt må det som nevnt tidligere ses i sammenheng med den historieforståelsen som til enhver tid råder for hvordan forvaltningen opererer. Det er i lys av dette vi kan forstå valget om fasadebevaringer og de diverse bevaringsstrategiene, at de er alle et resultat av tiden vi lever i.

Fasadebevaring er ikke et tilfeldig grep, men et resultat av tidligere valg innen bygningsvern og hva som blir sett på som verdt å ta vare på. Spørsmålet omhandler ikke om fasadebevaring bør få større legitimitet, men det omfavner også begreper som kopier, rekonstruksjoner og fulle restaureringer. Likevel levner det liten tvil om at fasadebevaring er et middel for å bevare en opplevelsesautentisitet, ett historisk narrativ, og en måte for byggenæringen og kulturminneforvaltningen kan møtes på halvveien. 

Kan et mer fokus på sirkulær økonomi føre til at man i større grad bevarer eksempelvis konstruksjoner og flere materialer fremfor nybygg? Spørsmålet handler like mye om hva man liker og ikke liker, det estetiske aspektet av det hele. Estetikk derimot er en helt annen diskusjon for en senere anledning.