Borgabu

- Det er liksom Borgarbu som har blitt den gjeveste stølen for oss. Den ligger høyt og fritt over Svinstøl, 780 m.oh. og med Skaulen like bak. Det er nesten ekstremt mye himmel her, vi kan følge månen fra den står opp til den går ned.

Jarle Tveit kikker ut den lange vindusrekka. Vi sitter ved spisebordet og spiser Lønekorv fra Voss, stekt på et monster av en italiensk vedovn som akkurat nå sender livgivende varmestråler mot to småfrosne sjeler. For bare en liten halvtime siden suste vi på scooter innover heia i lett snøvær.

Det ble noen stopp underveis, for Borgarbu ligger innerst og er bare én av flere støler som hører til gårdsbruket Børkjenes i Hamrabø. Det kan være greit å ta en rask sjekk av bygningene når man likevel farer forbi. Har det vært mus på besøk siden sist? Holder tak og vinduer stand mot snøen? Denne vinteren har vært snill i så måte.

- Med støler, løer, naust og uthus i marka er det vel til sammen 40 bygninger som tilhører gården. Særlig stølene og ute-løene var i varierende forfatning da vi overtok, forteller Jarle.

Takstmannen falt pladask

Det var under arbeid som takstmann han kom over den nydelige, gamle gården som var til salgs i 2003. Det nederste av de fem brukene i Hamrabøgrenden, en brungrå klynge bestående av 16 hus, og med over dobbelt så mange bygninger i heia bak.

Takstmannen, som gjennom jobben hadde vært på utallige befaringer rundt om på landbrukseiendommer, falt pladask. Etter hvert fikk han også kona Marit med seg på tanken om kjøp.

Det er lett å skjønne hva som trakk. Hamrabøheia er blant de fineste i Suldal, overstrødd som den er av gamle stølshus i det vakre landskapet. Men det kreves mye arbeid om bygningene skal overleve de neste generasjoner. Noen bygninger er allerede borte, rasert av store snømengder eller tært bort av vær og vind.

Restaurering i stedet for å rive

Om kjøperne den gang i 2003 skulle fulgt selgers råd om å rive Borgarbu, hadde også denne stølsplassen kun vært et minne i dag. Heldigvis kom Børkjenes til de rette folka.

Jarle og Marit har nemlig stor interesse for gamle bygninger og er i tillegg kløppere med hammer og sag. Både hender og verktøy har vært mer eller mindre i kontinuerlig arbeid siden kjøpet.  Det er et evigvarende prosjekt å vedlikeholde 40 bygninger, de fleste satt opp på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

- Men, opprinnelig var det gjort bra arbeid, så det skulle ikke så veldig mye til for å sette dem i brukbar stand. Hvis taket er tett, er mye gjort. Dessuten føles det ikke som arbeid så lenge jeg synes det er kjekt å holde på med dette. Jeg ser resultatet med en gang. Og så lenge bygningene ikke skal males, hjelper det veldig på. I godt klima klarer kledningen seg bedre uten maling, det er min erfaring.

Borgabu 

Ett etter ett har han tatt husene for seg, og møysommelig jobbet seg gjennom bygningsmassen. I den senere tid er det særlig Borgarbu som har fått oppmerksomheten.

Ganske raskt ble de sølvgrå husene familiens favorittstøl, men de kunne trenge mer plass og mer moderne fasiliteter om storfamilien skulle kunne være samlet. Den eldste av to løer er over 200 år gammel og ble flyttet fra Øystøl like nedenfor i 1879. I tillegg består stølen av et stovehus og et taubanehus.

- I gamle dager var det et yrende stølsliv her, med sauer og geiter på beite og ysting av ost. I påskene var det fullt av stavangerfamilier som leide seg inn på stølene i området.  

Det har krevd både rå muskelkraft og endeløse arbeidstimer å gjøre Borgarbu mer brukervennlig. Stølen fungerer både som driftsbygning under jakt og utnyttelse av beite, og som en skyhøy trivselsfaktor for en familie med både store og små. Nybygget vi sitter i er på 25 luftige kvm, og binder sammen to av de gamle husene på en elegant måte. De eldgamle, gråpatinerte ytterveggene gir automatisk sjel til innerveggene i nybygget.

I taket over oss lyser grindaverket og bjørkeneveren mellom bordene. Da påbygget skulle oppføres var arbeidet selvsagt basert på gamle byggemetoder for å tilpasse det de andre stølshusene. Her har de fått plass til et velfungerende kjøkken, en koselig sofakrok og et spisebord som er romslig nok til mange rundt bordet. Den nye vindusrekka som går fra vegg til vegg rammer inn landskapet utenfor. Herfra er det kongeutsikt mot fjell og himmel.

- Vi ville ha mye vinduer for å virkelig kunne nyte utsikten, og benyttet også anledningen til å bytte ut en del av de gamle vinduene som var i helglass, uten sprosser. Nå ser stølen mye koseligere ut, mener Jarle.

Byggmester Åsmund Kalstveit er den som har satt sin signatur på tilbygget. Han har både tegnet skisser, byggemeldt og stått for det meste av bygningsarbeidet.

- Vi gikk sammen med ham på ski fra Røldal en gang. Da vi kom ned til Borgarbu snakket vi om at vi hadde lyst til å bygge på. Samtidig ville vi knytte sammen et par av de gamle husene sånn at det ble en enhet.

Åsmund tok utgangspunkt i grindaverket i den gamle løa fra år 1800 da han skulle tegne. Jeg må si han har gjort en kjempejobb, vi kunne ikke ha vært mer fornøyde. Det er rett og slett imponerende å se hvordan han har flettet sammen det nye og det gamle.

Selve grindaverket er det en annen kar som står bak. Tore Birkeland fra Vikedal fikk oppdraget med beskjed om at konstruksjonen måtte ha en ekstra sving.

- Ja, jeg sa at han måtte bygge det med en liten bue for at vi ikke skulle stange hodet oppi hver gang vi passerte, ler Jarle.

Han fikk det selvsagt som han ønsket. 

Det har blitt utallige turer til Borgarbu gjennom de snart femten årene som har gått. Til fots på sommeren, på ski og med scooter om vinteren når tunge materialer og proviant skal fraktes opp alle høydemetrene.

Til alle tider har stølen vært et mål for folk i heia. Det er ikke få stølsjenter, jegere, sauesankere og påsketurister som har hvilt ryggen mot de gråbrune veggene. Som en magnet ligger den der på fjellhylla og lokker med hvile og en plass å spise nistematen. Kanskje blir det deg neste gang?