Silikatmaling

Vannglass utvikles ved å knuse kvartsstein og kaliumkarbonat (pottaske), som deretter varmes opp til ca. 1450 grader. Dette utvikler en flytende glassklar blanding. Den løser seg i vann og danner en sirupstykk gul til brungul væske. Bindemiddelet er svært alkalisk.

Silikatmalingen er diffusjonsåpen og egnet for overflatebehandling av pussede overflater. Malingen reagerer kjemisk med underlaget og blir en del av pussen. Riktig utført vil den ikke flasse, så fremt selve murpussen ikke smuldrer opp. En overflate som tidligere er malt med silikatmaling kan fornyes bare med bindemiddel som sikrer pigmentenes vedheft.

Det finnes to typer silikatmaling, en-komponent og to-komponent. En-komponentmalingen kan inneholde små mengder akryl for å gjøre den lettere å bearbeide. To-komponentmalingen er helt uorganisk og består av bindemiddel og pigment.

Silikatmaling er et rent industriprodukt som ble utviklet av den tyske kjemikeren Adolf Keim. Malingen ble opprinnelig brukt som kunstmaling for å etterligne kalkmalingens overflate.

Antikvariske aspekter

Silikatmaling ansees for å være mer bestandig enn kalkmaling. Den er særlig motstandsdyktig i sure omgivelser. I Norden hvor luftforurensingene er lavere enn i Mellom-Europa, er det ikke like store utfordringer å bruke kalkmaling. Silikatmaling har derfor større utbredelse i land som eksempelvis Tyskland. Silikatmaling er heller ikke en tradisjonell maling i Norge.

Noen silikatmalinger inneholder små mengder akryl.

Helse og miljø

Silikatmaling er etsende. Øyne og hender må beskyttes ved påføring, glass og aluminium må tildekkes for å unngå skader. Om man unngår giftige pigmenter, inneholder ikke silikatmaling stoffer som kan skade mennesker. Den avgir heller ingen skadelige stoffer ved brann.

Kilder

"Rapport fra Riksantikvarieämbetet Materialguiden", Riksantikvarieämbetet 2013