Hus på vei

Foto: Husflytt fra Forøya, 1965 Foto: Jan Gunnar Engvig 

Den økende industrialiseringen av husbygging på 1960-tallet gjorde det imidlertid billigere å bygge hus, og det å ta med seg huset ble sjeldnere aktuelt. Husene ble bygget med moduler og spinklere konstruksjoner, som samtidig gjorde dem mindre rustet til å bli flyttet. Etter hvert ble tradisjonelle trehus byttet ut med mer moderne boliger.

I 1995 ble det publisert en oversikt over bebyggelse i Norge som var reist før år 1900¹. Da var det omtrent 500.000 hus på listen. Siden det har 100.000 av disse forsvunnet, og fortidsminneforeningen lanserte 19. september 2018 tall som kan tyde på at denne prosessen akselererer. Dersom vi ikke klarer å snu forfallet i vår tid, vil antallet bevaringsverdige bygninger i landet være halvert om 35 år. I tillegg står mer enn 30.000 av norske gårder tomme. Tettsteder i distriktene blir fraflyttet til fordel for sentralisering og med dette forsvinner gradvis både kulturarv og muligheten for flytting tilbake til familiens gård, som for eksempel mange grekere benyttet seg av etter finanskrisen.

Distriktslandsbyen

Daniel Johansen som vi intervjuer i denne publikasjonen, arbeider med å flytte hus fra et støyutsatt område på Ørlandet for å skape en ny distriktslandsby et annet, mer egnet sted. Kan vi både ta vare på kulturminner og samtidig utvikle attraktive distriktslandsbyer med den tidsdybden gjenbruk av gamle hus vil gi?

I bydelen Homeruskwartier i Almere i Nederland har kommunen utviklet et boligområde hvor tomter selges til fast pris hvor rør og føringer under bakken er klargjort. Landskapsbearbeiding og veier blir ferdigstilt etter husene er oppført, for å skape mest mulig frihet i utformingen av bygningene. Kan distriktslandsbyer i Norge også utvikle innovative modeller som gjør det attraktivt for unge familier og andre å flytte til ferdigregulerte boligområder, i gåavstand fra tjenestetilbud, og hvor flytting av gamle hus fra omegnen er et rimelig alternativ for å skape attraktive nabolag? Kan dette være en modell hvor kommunen subsidierer ved å tilby tidsubestemte festeavtaler og klargjorte tomter?

I land som Tyskland og England er det vanlig at ikke-kommersielle boligforetak inngår langsiktige tomtefestevtaler med kommunen, og kan på den måten utvikle rimelige boliger. I andre land er det ikke engang mulig å kjøpe tomt, som på Grønland, hvor nærmest alle bygninger er bygget på tomter festet av det offentlige². Det finnes mange gode grunner til å frakoble verdien på huset fra tomten. Et samfunn i endring vil ikke kunne forutse fremtidige behov eller hvordan vi ønsker å bo i fremtiden. Vil fremdeles alle eie huset sitt når resten av samfunnet baserer seg på ressursdeling? Er det fornuftig at kommune og stat selger eiendom, som kan brukes til å oppnå fellesskapets sosiale mål i fremtiden?

Byggebransjen står i dag for 24 - 25 % av alt avfall som produseres i Norge. Utvikling av bygninger som i større grad tåler utskifting og reparasjon er et viktig arbeid for å redusere klimagassutslipp fra byggebransjen i framtiden. Robuste og materialeffektive konstruksjoner der råmaterialet bevares best mulig, slik at det både kan brukes igjen i nye konstruksjoner, eller ved flytting, er fremtidens byggeskikk.

Eldre bygg er ofte bygd med kortreiste og lite bearbeidete materialer og bygningsdeler som tåler å eldes uten å miste funksjonen eller bli stygge. Da de ble bygget krevde produksjonen lite energi, og medførte liten belastning på klimaet. Ved å flytte både nye og eldre bygg utnyttes ressurser som allerede er lagt i huset. Jo mer som ombrukes av hele bygg eller komponenter, jo mindre avfall går til deponi, og jo mindre forbrukes av materialer og energi. Gamle hus er allerede bygget, og klimabelastningen ved selve byggingen er dermed allerede tatt. Slik kan man si at disse bygningene starter i null, mens nybygging medfører forbruk av ressurser og utslipp av klimagasser ved produksjon av materialer og bygningsdeler, planlegging, transport og bygging.

Hus på vei

Å flytte et hus virker for de fleste som en omfattende og komplisert operasjon. Dette er nok mye på grunn av vår manglende kunnskap i dag om hvordan hus bygges. Svært mange hus i dag produseres mer eller mindre på fabrikk, fraktes til tomten i deler og settes sammen der.  Massivtrebygg settes opp som et byggesett få dager før de får kledning og taktekking. Tilvirkningen er lite kjent for de som skal flytte inn i huset.

«Hus på vei» er en undersøkelse av både praksis og muligheter i flytting av bygninger, både som bærekraftig ressursbruk og stedsutvikling. Undersøkelsene er gjort gjennom en rekke intervjuer av fagpersoner med lang erfaring, også transportfirmaer som både kan planlegge og gjennomføre flytting av de fleste hus. Trehusene på ”Hylla” i Enebakkveien 32 – 60 på Vålerenga i Oslo skal fjernes som konsekvens av en planlagt utbedring av togsporene. Framfor riving letes det nå etter en tomt som de 150-år gamle husene kan flyttes til(3). Dette er et av prosjektene transportfirmaet Kynningsrud er engasjert i. Kanskje kommer vi også til å ta med oss husene våre når vi flytter i fremtiden, som vi gjorde for 100 år siden?

noter:

1- SEFRAK-registeret

2 - https://sermersooq.gl/da/borger/flytning-bolig-og-byggeri/Arealtildeling--Generelt-om

2 - http://www.kamikposten.dk/ - Hvorfor kan man ikke købe grunde i Grønland?

3 - https://www.dagsavisen.no/oslo/vil-hente-hylla-til-bakkebygrenda-1.1575339