Bevarer Røros og verdensarven
- med sag og øks
Det sages og bankes, og hamres og høvles i et gammelt gårdstun rett ved Rørosmuseet. Fagfolkene i bygningsvern åpner portene hvert år under Rørosmartnan i februar. Da får de vist noe av det de kan av gammelt håndverk.
- Tungt arbeid? Å ja, sånn passe tungt, sier Arnfinn Ryen og puster ut hvilende på ei kvass skantøks.
Lafteren fra Os er en av mange håndverkere tilknyttet Bygningsvernsenteret på Røros. Han er i ferd med å lafte en svillstokk som etter hvert skal havne under et gammelt hus på den andre siden av elva gjennom byen.
Lafter fra Dunkirk
De utallige klenodiene av noen hus i verdensarvstedet Røros er selvfølgelig en kjærkommen oppgave for håndverkerne ved sentret. Men de tar oppdrag både nær og fjernt, og arbeidsmiljøet har blitt internasjonalt. Et opphold på Røros er utrolig lærerikt, forteller Raphael Soisson, snekker fra Dunkirk i Frankrike som er i ferd med å utvide fagkunnskapen.
- Fagfolkene her er spesialister i gamle håndverkstradisjoner, så det er veldig nyttig å være her et år. Jeg blir fram til mai. Dette er kunnskapen som jeg skal bruke hjemme. Vi restaurerer gamle hus i Frankrike også, og jeg skal også bruke metodene på nybygg. Blant annet lafteteknikk og bruk av linoljemaling.
Gjennom en samarbeidsavtale med en fransk utdanningsorganisasjon, har det siden 2009 hvert år kommet en ung fransk håndverker som blir en del av teamet på Bygningsvernsenteret.
Reparerer og kopierer
Fagfolkene på Røros restaurer hus. Det vil si at de reparerer og bevarer det som er mulig av det opprinnelige. Det lages også kopier av bygningselementer, og da blir de laget for hånd, på samme vis som det ble gjort før i tiden. Arbeidet høres noe gammeldags ut, men bygningsvern er i vinden, forteller Jon Holm Lillegjelten, arbeidsleder for åtte fast ansatte pluss 15 håndverkere tilknyttet senteret.
- Vi begynte så smått med å sette opp ei sag på gårdsplassen under Rørosmartnan i 2006. Nå er det full aktivitet i alle verkstedene under martnan, og hele gårdsplassen full av besøkende som vil se på.
Bygningsvernsenteret og Uthusprosjektet har håndverkere fra både Tyskland, Estland, Romania, Sverige og Frankrike. Lillegjelten skritter over den vide gårdsplassen og går inn i vindusverkstedet. Her holder Maria Kralisch på med å ferdigstille et håndlaget vindu, det vil si et vindu fra det han kaller førindustriell tid. Men det ser da likevel veldig fint ut?
- Et håndlaget vindu er vel si fint og glattslipt som et fabrikklaget vindu, sier Lillegjelten og lar seg slett ikke vippe av pinnen.
Tysk vandregaselle
Tyske Maria Kralisch er såkalt vandregaselle, det vi si at hun er med i den tyske ordningen fra Middelalderen som tilsa at en håndverker må vandre rundt til ulike arbeidsplasser i fem år for å lære seg et fag. Fem års vandring er ikke noe krav i dag, men mange holder tradisjonen ved like, og Kralisch var på vandring i Japan før hun kom til Røros. Der bygget hun orgel, møbler, og til og med et tempel før hun altså ga seg i kast med gamle, norske vindusteknikker. For så å vandre videre.
Arbeidsleder Jon Holm Lillegjelten kan snakke i det vide og brede om håndverkets fortreffelighet. Det omfatter ikke minst materialene, som for en håndverker velges med omhu.
- Vi bruker furu til vinduer, godt malmet furu. Alt i tømmerstokken er bra materiale bare det blir brukt på riktig sted. En trenger for eksempel ikke bruke malmfuru til taktro der det kommer et dekke oppå.
- Er dere flinkest i landet på restaurering og gammelt håndverk?
- Det skal jeg ikke påstå, men vi har kommet langt i å ta tilbake håndverkstradisjonene. Blant annet har vi blitt veldig flinke til å se verktøyspor, det vi si i å finne ut hva slags verktøy som ble brukt til å lage de ulike bygningselementene. Det er veldig fint å kunne vise fram noe av det vi kan, og at det kommer så mange for å se.
Røros som klasserom
Det er to fagmiljøer innen bygningsvern på Røros; ett tilknyttet Rørosmuseet, mens det andre er Uthusprosjektet i regi av Røros kommune. Lillegjelten forteller at de samarbeider godt og utveksler arbeidskraft.
Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) har hatt kontakt med Røros-miljøet siden 2004, blant annet via de årlige Håndverksdagene.
Nå ligger det meste til rette for at Røros kan bli et fast lærested innen bygningsvern. Samarbeidet med HiST har gitt en læreplan som fører fram til bacheloreksamen innen teknisk bygningsvern og restaurering, skrev avisa Fjell-Ljom rett før jul. Tanken er også å øke studietilbudet til å omfatte mastergraden. Bygningsvernsenteret tror at HiST etterhvert vil bruke Røros også til andre, større og mindre kurs innenfor studieopplegget gjennom hele studieåret.
Den første fredningen av hus i Røros skjedde allerede i 1923. I 1930 ble Rørosmuseet etablert, på 1950-tallet begynte utviklingen som ledet fram til Bygningsvernsenteret, og i 1981 kom Bergstaden Røros på Unesco’s Verdensarvliste.
Satsingen på bevaring i Røros har medført flere prestisjetunge, internasjonale priser innen turisme og reiseliv. Og 5. desember 2013 fikk Rørosmuseet Bygningsvernsenteret overrakt årets skadevernpris fra Stiftelsen UNI. Alt dette viser at fagmiljøet på Røros har gitt svært gode resultater, men håndverkerne har også utallige gode medhjelpere, forteller Berit Bakosgjelten, leder for Bygningsvernsenteret.
- Det at huseierne har nok kunnskap er det aller beste skadevernet. Engasjerte huseiere er så viktig, og derfor satser vi på å gjøre enda mer innen folkeopplysning og kunnskapsdeling.
Bakosgjelten forteller at Røros-miljøet har en unik posisjon fordi ildsjeler og engasjerte fagmennesker har samlet på så mye gjennom mange tiår. Med et rikt arkiv bestående av ting som bilder, bygningsdeler og branntakster så kan muligheter for istandsetting synliggjøres, og ikke minst bidra til økt engasjement.
- Vi kan gi huseierne mer kunnskap om husene de eier. Huset er en antikvitet som forteller slektshistorien deres. Vi kan bidra til kunnskap om hvordan det har vært, og økt kunnskap er med på å skape viktige holdninger for bevaring.
Departement som huseier
Å ta vare på bygningsarven i Røros bergstad og Circumferensen er en kontinuerlig prosess, og det kommer alltid nye oppgaver for fagmiljøet. Miljøverndepartementet eier i dag mange av bygningene som museet og bygningsvernsenteret disponerer. En pågående prosess der departementet vurderer ny eier og forvalter, har ført til noe usikkerhet for Rørosmuseet og Bygningsvernsenteret.
Staten kjøpte konkursboet etter Røros Kobberverk i 1979. Kobberverket var inntil konkursen i 1977, et av landets mest betydningsfulle bergverk, og hadde vært drevet kontinuerlig i 333 år.
Forvaltning av de mange, gamle bygningene er satt bort til Riksantikvaren og videre til Rørosmuseet Museet har ansvar for området rundt Malmplassen og Slegghaugene og gruveområdet rundt Storwartz og Olavsgruva. De fleste bygningene og anleggene ble brukt i kobberverkets produksjon. Husene er verksteder, mannskapsbrakker og ulike typer produksjonshus. I tillegg er det mange andre anlegg, vassrenner, gruvesjakter- og overbygg, og en 1,4 km lang taubane som er istandsatt og funksjonell.
På Røros er en spent på hvordan fremtidig eierskap av eiendommer, løsøre og arkiver etter Røros Kobberverk blir løst.
- Verdensarv kan ikke selges, og bygningene det er snakk om tilhører kjerneområdet i verdensarvstedet Røros, sier Berit Bakosgjelten.
Lederen for bygningvernsenteret forteller at arbeidet med istandsetting og vedlikehold av Kobberverkets eiendommer har vært bærebjelken for å utvikle den kompetansen som Bygningsvernsenteret i dag besitter. Oppdragene for Riksantikvaren har gitt en rimelig stabil økonomi over tid, noe som igjen har vært grunnlag for å kunne ha så mange ansatte at det blir et fagmiljø.
- Fellesskapet med Uthusprosjektet har økt fagmiljøet, og det er etablert en kultur for «den lærende bygningsvernhandverkeren». Med en slik holdning blir hvert istandsettingsprosjekt en kilde til å gjenvinne tapt handverkskunnskap. Røros har et etablert et godt bygningsvernmiljø, og det håper vi skal få gode livsvilkår videre, sier Bakosgjelten.
Røros Kobberverk var i drift fra 1644 til 1977. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og andre forsyninger, noe som ikke minst skjedde på Rørosmartnan. Det årlige vintermarkedet er arrangert siden 1843.
Røros har vært på Unesco’s verdensarvliste siden 1980. Bergstaden er på grunn av den gamle trehusbebyggelsen en av landets største antikvariske byggeplasser.
Bygningsvernsenteret er en del av Rørosmuseet, og har siden 2004 hatt tilhold i Kurantgården, rett ved museet. De fleste av bygningene i Kurantgården er oppført før 1820, og de var en del av kobberverkets bygningsetat. Anlegget består av blant annet smie, verksted, snekkerverksted, belgmakerstuggu og jernbu.