Dendrokronologi - finn husets alder

Dendrokronologi eller årringanalyse bygger på det prinsippet at trær utvikler et mønster av brede og smale årringer som sammenfaller med de klimatiske variasjonene fra år til år. Sommertemperaturen er mest bestemmende for årringenes bredde. Ved å måle bredden på årringene kan man tegne opp en kurve som viser klimavariasjonene.

Referansekronologier fra ulike regioner

Om man vil nytte de vekslende årringsbreddene til Dendrokronologisk datering, er det nødvendig å ha en datert kurve eller referansekronologi for samme treslag og som dekker samme klimaområde som prøven kommer fra. Referansekronologien bygger på undersøkelser av et stort antall årringserier og starter som regel med prøver fra stående trær. Kronologien forlenges ved å gjøre bruk av prøver fra eldre materialer - for eksempel fra bygninger - der de ytterste årringene overlapper med de innerste årringene hos de levende trærne. Ved å benytte samme prinsipp på enda eldre materiale - for eksempel fra arkeologiske utgravinger eller av myrfunn - kan man utarbeide årringserier som går stadig lengre tilbake i tid.

Sammenlikner tilbake til vikingetid

Furu har gjennom tidene vært det vanligste bygningsmaterialet i Norge, og de fleste dendrokronologiske arbeider har vært utført på dette treslaget. Per i dag foreligger det en referansekronologi for Trøndelag som går tilbake til 552 etter år 0, for Østlandet går den tilbake til år 871 og for Vestlandet tilbake til år 765. Kronologiene gjør det mulig å datere gjenstander av furu som er felt etter vikingetiden. Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet, har en vesentlig det av æren for de norske referansekronologiene for furu. Det er også utarbeidet kortere kronologier for norsk gran. Materiale som eik kan dateres ved hjelp av danske kolleger fra Nationalmuseet i København.

Datering ved hjelp av dendrokronologi

For å foreta en tidfesting ved hjelp av dendrokronologi føres årringskurven fra et materialstykke med ukjent alder langs den daterte referansekronologien til det punktet der kurvene faller sammen. Dersom den ytterste årringen i den udaterte kurven er intakt, kan man bestemme hvilket år tømmerstokken er felt. Ligger det barkrester på prøvestedet, er man helt sikker på at siste dannete årring er bevart. Om barkrester mangler, er vankant (kant på skåren trelast som er skåret av en stokk uten at stokkens ytre rundkant er fjernet, Store norske leksikon) et tegn på det samme. Som regel tas det flere prøver fra samme konstruksjon for å eliminere materialer med et avvikende mønster i forhold til referansekronologien. Dersom prøven er tatt fra stokkene i en bygning - og disse ikke har vært gjenbrukt eller lagret i lang tid etter fellingsåret - vil tidfestingen av den ytterste årringen også kunne gi byggeåret.

Som regel blir tømmeret felt om vinteren. Dette vises på prøven ved at den mørke sommerveden ligger rett under barken. Fellingsåret vil da være i vinterhalvåret. Er den siste fullstendig dannete årringen fra for eksempel 1323, er stokken felt vinteren 1323/24. Hvis flere av de prøvetatte stokkene er felt samme vinter, er det rimelig å anta at bygningen er satt opp sommeren 1324. dette var tilfelle for Staveloftet fra Ål i Hallingdal, som nå står på Hallingdal Folkemuseum, der det ble tatt prøver i 1996

Prøvetaking

Når et objekt skal dateres dendrokronologisk, er det lettest å arbeide med skiver av trematerialene. Man kan da fritt velge den eller de radier som er best egnet for å måle årringsbreddene. Skiveprøver tas som regel av arkeologisk materiale. Når det gjelder stående bygninger tas prøvene ved hjelp av et spesialkonsrtuert bor med diameter 16 mm. På denne måten får en tatt ut blyanttykke boreprøver langs radien i stokken der årringbreddene kan måles. For å ta boreprøver i fredete bygninger er man likevel avhengig av tillatelse fra de antikvariske myndighetene.

Prøvetaking

Når et objekt skal dateres dendrokronologisk, er det lettest å arbeide med skiver av trematerialene. Man kan da fritt velge den eller de radier som er best egnet for å måle årringsbreddene. Skiveprøver tas som regel av arkeologisk materiale. Når det gjelder stående bygninger tas prøvene ved hjelp av et spesialkonsrtuert bor med diameter 16 mm. På denne måten får en tatt ut blyanttykke boreprøver langs radien i stokken der årringbreddene kan måles. For å ta boreprøver i fredete bygninger er man likevel avhengig av tillatelse fra de antikvariske myndighetene.