Som natt og dag

Elisabeth Berger fra Seilduksfabrikken DA og jeg er på besøk. Centrum Fornikling på Tveita i Oslo har forbarmet seg over direksjonsrommets lysekrone. Opprinnelig en pryd, men nå? Oj, oj, den hadde tapt seg i årenes løp. Forgyllingen var anløpet, glasset skittent, den elektriske monteringen livsfarlig, og lampen ellers skjev av elde og påkjenning. Men en gang rundt første verdenskrig var den ny og skinnende. Selve bekreftelsen på en fabrikk i medvind. En hjørnesteinsbedrift på parti med fremtiden med mange ansatte og rekordhøy produksjon. Den gjorde et rom med mørke tapeter og tunge møbler lyst og lett, når du skrudde på bryteren. Du hørte et lite klikk, og så ble lampen tent. Glemt var fyrstikker, gass og parafinos.  Selv om det var aldri så mørkt ute, ble det dagslys inne. 

Hvor kommer den fra?

– Vanskelig å si, fortsetter Marthinsen, når vi spør om han kan si noe om opphavet. Om lampen har et fabrikkmerke. Men, nei. Han rister på hodet. Ingen merking. Men det ville da også ha vært oppsiktsvekkende om det hadde dukket opp. Det meste av slikt gammelt lysarmatur forblir tause om sin opprinnelse, men han tipper Mellom-Europa, og vi slår oss til ro med det.

Jugend og ny louise seize

Lysekronen er produsert i metall og har glasskupler. Ikke alle steder, for litt av poenget var jo at de nymotens glødelampene skulle synes. Elektrisiteten var en revolusjon, i næringslivet så vel som i de tusen hjem. Og Christiania Seildugsfabrik hadde egen turbin ved fossen. Fotograf Wilses bilder viser en skinnende kraftstasjon, like skinnende som lysekronen en gang har vært. Stammen er i messing, men med forgylte jugend-detaljer. Men ikke bare. For lampen har også en laurbærkrans som repeteres i takets stukkatur.

Den forteller oss at vi er i bevegelse, at vi er i ferd med å forlate jugend og er på vei over i nyklassisismen. Men én av holdeplassene het Louis seize-stil og etterfulgte opprinnelig rokokkostilen i Frankrike. Den dukket opp igjen rundt første verdenskrig og førte straks over i en ny begeistring for empirens enkelhet. Lampen i direksjonsrommet er altså en blanding av flere stilelementer. Moderne, men likevel inspirert av gammel europeisk interiørkunst.  – God kvalitet på arbeidet og materialene, sier Marthinsen. – Dette er gullalderen, hvor industriproduksjon, materialkvalitet og håndverk utfylte hverandre og skapte fantastiske bruksgjenstander. 

Hva skjer?

Så hva vil han gjøre med den? – Vi fjerner alt det elektriske og erstatter de originale stoffledningene med nye, sier han. Han henter frem en trommel med ledninger for å vise hva han mener. – Men først demonteres hele lysekronen, skrue for skrue, arm for arm. Med stort og smått kan det fort dreie som om nærmere hundre enkeltdeler, så det gjelder å ha oversikten. Så legges metallet i et kjemisk bad, som ved elektrolyse fører til en eksplosjon på metallets overflate. Denne fjerner alt smuss uten å forringe forgylling og messing. – Resultatet blir som dette, sier han og henter frem igjen det ene henget han har klargjort for oss. – Ja, det blir skinnende blankt. Men det skal denne lampen være. Vi fotograferer og dokumenterer alt vi gjør, og en rapport følger med når den er ferdig.

Patina?

– Ikke for blankt da, spør jeg prøvende. Den er hundre år gammel og alle hundreåringer er jo gjerne blitt litt anløpne med tiden. – Den blir slik den var ment å være, sier Marthinsen. – Når vi monterer den sammen igjen og skrur i glødelampene, så vil den skinne. Men du må huske på hvilken revolusjon elektrisiteten var. Hvilken nyvinning den representerte. Messing og forgylling forsterket virkningen av lyset. Det var hele poenget. Elektrisiteten fordrev tussmørket og endret folks hverdag radikalt. Etter noen år vil nok glansen tape seg litt, men den vil fremdeles skinne. Bruk hansker og en tørr klut ved rengjøring. Fuktighet er bannlyst. – Den vil bli rommets midtpunkt. 

Men det har den jo alltid vært.