Det tok tid å finne frem til arkivene og hellet kom først med hjelp fra Gro Røde ved Arbeidermuseet og Tone Rasch hos Norsk Teknisk Museum. Under navnet Fortex AS gjemte det seg et arkiv som omfatter flere titalls hyllemeter i Riksarkivet på Sognsvann utenfor Oslo. Fortex AS var et resultat av fusjonen mellom Joh. Petersen Linvarefabrik på Bryn og Christiania Seildugsfabrik i 1960. Under dette navnet fortsatte to av landets eldste tekstilfabrikker driften inntil det var endelig slutt i 1976. Til alt hell ble arkivene bevart og gitt til Riksarkivet, der det i dag er magasinert og registrert. Men hvor begynner man å lete?

Direksjonens møteprotokoll

Vi startet på toppen, med direksjonens møteprotokoll fra årene 1905-1927 der referater fra direksjonens møter og generalforsamlinger er ført inn med penn og blekk. Av og til godt leselig, av og til flyter ordene sammen til meningsløse setninger. Vår tanke var at en ny kontorbygning som skulle stå ferdig til bedriftens 60-årsjubileum i 1916 sikkert måtte engasjere direksjonens medlemmer. Det var for så vidt riktig tenkt om det ikke var for at perioden vi snakker om var turbulent. På alle måter. Av protokollen ser vi at direksjonen møttes jevnlig, gjerne så ofte som hver 14. dag eller hver tredje uke. Hva det forteller? Det sier i alle fall litt om eiere som fulgte bedriftens ledelse med argusblikk. Antakelig også at tidene var både nervøse og krevende. Det gjaldt å henge med. Konkurransen fra utlandet var hard, råvaretilgangen usikker, og den teknologiske utviklingen rivende. Dessuten, det var urolige tider i norsk arbeidsliv med lockouter og streiker.

Bekymringer

Ute i Europa raste verdenskrigen, det var handelsblokader og rasjonering, dyrtid og høykonjunktur her hjemme. Gjentatte ganger sukkes det i årsberetningene over at bedriften går for halv maskin, ikke på grunn av sviktende salg, men av mangel på kvalifisert arbeidskraft. Enkelte år er antall ansatte helt nede i rundt 500 arbeidere. I 1916 ble det sydd 1,2 millioner striesekker ved fabrikken, mens produksjonen året etter var sunket til 900 000. Takket være billige og store råvareinnkjøp før verdenskrigen, viste imidlertid regnskapene solide overskudd. Samme år kunne direksjonens medlemmer bevilge seg et honorar på ikke mindre enn 5000 kroner, mens bedriften noterte seg et overskudd på en halv million kroner. Nei, det var god anledning til å koste litt på seg når det gjaldt innredningen av det nye direksjonsrommet i kontorbygningen.

Bildetekst: I direksjonsprotokollen er det meste håndskrevet. Det er vakkert, men ikke alltid like enkelt å tolke. Direksjonens underskrifter er flotte og utbyttene ganske romslige. Foto: Bygg og Bevar

På lesesalen

Så altså, vi hentet ut det bestilte materialet på lesesalen og satte oss ned ved et bord og begynte å bla. Det var side opp og side ned med knappe kommentarer og referater fra møtene. Innkjøp av nye maskiner, regnskap, dyrtidsgodtgjørelser, milde gaver til gode formål, bekymringer og atter bekymringer over blokader og råvareleverandører som plutselig forsvant som følge av de urolige tidene.  Bare noen knappe linjer her og der forteller oss at en ny kontorbygning er under planlegging. Vi tolker dette som at byggingen gikk etter planene. Direksjonen ble trolig orientert om arbeidets fremgang uten at dette ble referert i protokollen. Den 12. februar 1915 fattes det endelige vedtaket om at bygget skal reises, men så blir det igjen stille. Ikke ett ord i 1916 forteller oss om innvielse eller festivitas i forbindelse med åpningen av bygget eller bedriftens 60-årsjubileum. Det er pussig, for i mars 1914 refereres et vedtak om at alle ansatte skal gis gratis billetter til den store jubileumsutstillingen på Frogner samme år. Først i 1917 opptrer kontorbygningen igjen i kildene og da som en kommentar i regnskapet. Det gjenstår å utbetale de siste byggekostnadene. Beløpet er betydelig, hele 50 193 kroner og 76 øre.

Hvorfor leter vi?

Utgangspunktet er selvfølgelig at jo mer vi vet, jo bedre er det for restaureringen av rommet. Tapetet på veggene er trolig av fransk fabrikat og altså importvare. Var det enkelt å skaffe et slikt statusprodukt under de rådende omstendigheter i 1916? Og hva med det orientalske teppet? Hvem lagerførte slike varer i Kristiania og hva kostet en slik luksus i samtiden om vi sammenligner med industriarbeiderens lønn og direksjonens godtgjørelse? Og hva med møblene? Hvorfor importere møbler fra Sverige når det fantes utmerkede verksteder og fabrikker som kunne levere samme kvalitet her hjemme, i Kristiania? Firmaet Brødrene Ollendorff nede i Kirkegaten for eksempel, laget ikke de møbler etter kundens ønske som var spektakulære nok? Var det fabrikkens ønske om å signalisere et likeverd med sine verdensomspennende forretningsforbindelser det hele handlet om? Altså, ren forfengelighet? Var import ansett som «finere» enn norskproduserte varer? Eller lyttet man rett og slett til arkitektfirmaet Ekman, Smith, Michalsen Arkitekters råd om innredning? At det var slik et direksjonsrom i 1916 skulle innredes hos en bedrift med noen år i ryggen og penger på bok. Vi vet ikke. Ikke foreløpig.

Men …

Det vi vet er at det i Riksarkivets magasiner gjemmer seg flere protokoller og underlag for regnskapene. Leter vi mer, finner vi trolig både tegninger, korrespondanse og et byggeregnskap for kontorbygningen, samt innredning av direksjonsrommet. Men foreløpig lar vi svarene stå ubesvart.