Et piano i direksjonsrommet

Til nå har det bare stått der. Litt i veien for alt det andre vi har hatt å stelle med i direksjonsrommet. Plassert inne i en kasse, beskyttet mot ytterligere støv og eventuelle støt. Første spørsmål er selvfølgelig hva et piano har å gjøre her inne, overhodet. Ble direksjonens møter avsluttet med klavermusikk? Eller var det bare jåleri? For rundt første verdenskrig, da rommet ble innredet, var piano et statussymbol, en uunngåelig rekvisitt i borgerlige hjem. Johansen trekker på skuldrene. I likhet med oss har han heller aldri tidligere sett et piano i en slik sammenheng. Vi vet ikke om det noen gang har vært i bruk eller om det sto her opprinnelig. Og direksjonens protokoller tier om eventuell musikk under møtene. Det var viktigere saker å stelle med.

Vel, vel

– Det klinger da overraskende bra, sier jeg. – Gjør det ikke? Johansen lar fingrene gli over tangentene i elfenbein og ibenholt, han også. Tonene, de fleste av dem nesten klare, fyller den mørke forgangen denne januardagen.  – Flott merke, sier han igjen. – Rönisch. Så åpner han topplokket og vi kikker nedi. Deretter fjerner han overrammen, den lemmen som sitter over klaviaturet og øvre del av støpejernsrammen, og stemmeskruene kommer til syne. Han fjerner underrammen også, den lemmen som sitter over pedalene. – Se her, sier han, - oj oj oj.

Jern og tre

Hele rammen er i støpejern, og strengene er nederst festet til jernstifter som er boret og slått inn i rammen.  Strengene løper fra stemmeskruen, over klangbroen i bøketre og til anhengsstiftene. – Rundt 1850 ble det internasjonalt anerkjent at kammertonen skulle være A 440 Hz. Det sier deg sikkert ikke så mye, men jeg nevner det. Tidligere var strengespennet atskillig lavere. Endringen forutsatte en langt mer robust konstruksjon, og Carl Rönisch var den første som leverte pianoer med en hel støpejernskonstruksjon. Det skjedde allerede i 1860-årene. På veien dit forekom det både «halv» eller «trekvart» jernramme eller rene trerammer.

Klangbroen

Så til vårt piano. Ser du her? Han bruker lommelykt for å vise. – Treverket i klangbroen har gitt etter. Konstruksjonen har vært for svak, eller belastningen for stor. Det økte strengespennet førte til større påkjenning på de øvrige komponentene i konstruksjonen, slik som klangbroen. Du ser at den er slank, for slank og over tid har den gitt etter. Det kan ha tatt flere tiår før denne svakheten ble oppdaget. Derfor er dette pianoet, fra et pianohistorisk ståsted, et interessant instrument. Carl Rönisch i Dresden var en viktig mann i utviklingen av det moderne pianoet, og med dette instrumentet har han ennå ikke kommet i mål med konstruksjonen. Jernrammen viser at vi er på vei mot det moderne pianoet, men om du ser her, så går basstrengene rett ned. I et moderne instrument vil de gå på skrå. Det gir lengre strenger og derfor enn fyldigere lyd. Ellers er mekanikken stort sett den samme som i dag.

Klangbunnen

Men det er ikke den eneste skavanken han finner. – Se her, fortsetter han. – Den platen der kaller vi en klangbunn. Den er utført i lyst treverk, i tettvokst og rettvokst gran. Men, som du ser, den er sprukket. Det skjer ofte. År etter år med tørr sentralvarme har satt sine spor.

Serienummer

Vi reiser oss opp igjen. – Her, det nummeret der er et serienummer som gir oss muligheten til å datere pianoet. Johansen taster inn sifrene 6627 og sender det ned til Aspheim. Vi får svar tilbake med en gang at det må være produsert sent i 1870-årene. Da var Rönisch for lengt et velrennomert firma. – Det er tidlig til å være en Rönisch her i Norge, sier Johansen. – Ti år senere ville ikke dette vært så oppsiktsvekkende, men 1870-årene forteller oss at dette må ha stått i et velstandshjem, og at det var et økonomisk løft å skaffe seg det. Og her, han peker på et merke til stemplet inn i støpejernsrammen. «A. Bellmont Christiania». – Det er forhandleren, sier Johansen. Arnold Bellmont kom opprinnelig fra Lüzern i Sveits og drev pianolager i Lille Grensen 7, i den gården som ellers gikk under navnet «Centralgården» eller på folkemunne «Pultosten». I ombygget tilstand ligger den fremdeles der nede ved Stortinget.   

Hvem var Rönisch?

Carl Rönisch (1814-1894) eller Carl Gottlieb Rönisch, som var hans fulle døpenavn, var en pianofabrikant med stor suksess som sto bak mange av tidens nye patenter og innovasjoner. Egentlig hadde han sin yrkesbakgrunn fra et verksted som produserte spinnemaskiner til den voksende tekstilindustrien. I unge år jobbet han som mekaniker. Av fødsel var han tysk. Arbeidslivet startet tidlig, og i tenårene gikk han i lære som pianobygger hos en fabrikant i nærheten av Leipzig. Så, etter årene som mekaniker, gikk han tilbake til pianobyggeriet, og i 1845 etablerte han sitt eget firma i Dresden, Piano-Fabrik von Carl Roenisch. I årene som fulgte, vokste virksomheten, og i 1859 ble han kongelig hoffleverandør i Sachsen. Hans ry skaffet ham eksportmarkeder, og Carl Rönisch var den første tyske pianofabrikanten som eksporterte instrumenter til Amerika. Men, og her finner vi kanskje én av nøklene til hvorfor det står et piano her på Seilduken, i tillegg til dette eksporterte han pianoer til Russland, Portugal, England, Spania og - Sverige som vi var i union med. I 1890 ble han også her kongelig hoffleverandør. Rönisch ble forbundet med status, enten man spilte eller ei. Hvor verdsatt instrumentene hans var, forstår vi når vi hører at Rönisch var blant Edvard Griegs foretrukne instrumenter. Fabrikken ble regnet som det beste. Rachmaninovs pianokonsert nr. 3 skal ha blitt til på en Rönisch. Men, for å avrunde det hele, to verdenskriger var ikke nok til å knekke fabrikken. Firmaet eksisterer fremdeles og holder til utenfor Leipzig. En du nysgjerrig, kan du kikke og lese mer her. 

Hva gjør vi?

Inntil videre, ingen ting, bortsett fra å undre oss over hvorfor det står i direksjonsrommet. Dessuten, i likhet med gyllenlærstapetet er det eldre en rommet selv. I likhet med pianoet er også tapetet fra 1870-årene. Betyr dette at de kan ha kommet ifølge fra samme sted?

Uansett, nå hører pianoet rommet til, men skal vi spandere en omfattende reparasjon, må det ha en anvendelse. Derfor lar vi det i første omgang bare stå. Vi polerer overflatene og setter det tilbake på plass. For som Johansen også konkluderte med; den minimale slitasjen på hammerhodene tyder på at pianoet i direksjonsrommet aldri er blitt mye brukt.