Ketsjup var forbudt

Ordet kiosk stammer fra det tyrkiske «köşk» som betyr lysthus. I Norge begynte blad- og aviskioskene å bre om seg på slutten av 1800-tallet. En av dem som satset stort på kiosker var Bertrand Narvesen, mannen bak Narvesenkioskene. Hans salgsboder ble etter hvert et vanlig syn rundt landets mange jernbanestasjoner, der de forsynte leseglade nordmenn med aviser og blader.

Kioskens gullalder kom etter krigen, da pølsekioskene dukket opp. En bod der sultne nordmenn kunne få servert en pølse i lompe eller brød, med sennep som tilbehør. Den nå så folkekjære ketsjupen gjorde sitt inntog på slutten av 40-tallet. Den skapte problemer for kioskeieren. I Sverige vet vi at ketsjupen lenge var forbudt, men utpå 50-tallet ble den heldigvis tatt inn i varmen. Hva som kunne selges i en slik kiosk var nemlig strengt regulert av myndighetene. I vårt naboland var det flere varer som ikke kunne selges i kioskene. Det var blant annet ikke lov å selge pølser og iskrem fra den samme boden. Derfor lå det ofte to kioskboder ved siden av hverandre. En iskremkiosk og en pølsekiosk.

I Oslo finnes det fortsatt noen klassiske kiosker. En av de mest særpregede er Syverkiosken i Maridalsveien 45, noen titalls skritt øst for Aleksander Kiellands plass. En rød, knøttliten trebygning, trolig oppført en gang i perioden 1930 til 1950. Den opptar kun noen kvadratmeter der den ligger mellom to bygårder og et plankegjerde. Her får fortsatt kundene servert sin pølse fra en liten luke i veggen. Det flate taket, de vertikale trebordene og de avlange kiosklemmen har heller ikke gjennomgått noen større forandringer siden bygningen var ny. En blomsterkasse fylt opp med lyng er montert opp på den ene veggen. Dette må være en etterlevning fra etterkrigstidens Norge, den gangen da selvplukket lyng i hvit plastkasse var synonymt med pynt.

Syverkiosken er dessverre en av de få rene pølsekioskene i Oslo. Mange kiosker har etter hvert blitt til gatekjøkken med innvendig spiseplass, der gjestene kan nyte hamburger og kebab. Et eksempel på et slikt serveringsted finner vi i Thereses gate på Bislett. Her er kiosken, med sin lille takterrasse, klemt inn mellom en bygård og et storvokst tre. De glorete plakatene på fasaden reklamerer for kebab og pizza. Til tross for de lite flatterende reklameskiltene er den lille trekonstruksjonen ikke helt uten sjarm, der den med sin høye pipe og avlange form, mest av alt ligner styrhuset til en dampbåt.

I dag er skillet mellom butikk og kiosk nesten visket ut. Kiosken er ikke lenger bare synonymt med en liten bod som selger pølser, aviser og iskrem. Det har blitt små, døgnåpne butikker, mange på størrelse med mindre kolonialforretninger. De gamle kioskene lever livet farlig, der de står, i veien for fortetningskåte utbyggere og politikere. Snart er de historie, uten at noen ser ut til å bry seg. I Oslo er det kun Narvesenkiosken i Karl Johans gate som er vernet. Trebygningen som er tegnet av arkitekt Erik Waldemar Glosimodt  i 1912, er vakker der den ligger like ved Eidsvolls plass. Men byantikvaren må snart komme på banen, slik at også andre kiosker blir tatt vare på. Hvis ikke vil Syverkiosken snart være historie.

Les bloggen og følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.