Gløder for smedyrket

– En lærer mye av en sånn prosess, sier Knut Olav Dokken (44), og drar sotete fingre over spydene som troner på toppen av jernporten.  

De nitti år gamle portene har funnet veien til verkstedet hans i Lomen i Valdres. Her skal de studeres og kopieres, så ærverdige Frogner kino kan gjenoppstå med et komplett sett med porter. 

Det er Fortidsminneforeningen som har bidratt til å få portene smidd på originalt vis. Portene kunne vært produsert for en billig penge i Polen, men Fortidsminneforeningen inngikk et spleiselag med kinoen, for å få dem smidd med samme håndverksteknikk som de originale portene. Dermed ringte telefonen til den erfarne smeden, Knut Olav Dokken. 

Laftet verksted

– Det var en tillitserklæring å få den forespørselen. Jeg får jo en del slike jobber, men det er ekstra moro at det er i regi av Fortidsminneforeningen, siden de jobber for bevaring av håndverkstradisjoner som jeg driver med, smiler Knut Olav.

Han viser vei inn i en vakker laftet bygning, verkstedet han har bygget på tomta til barndomshjemmet.

– Jeg tok et par laftekurs, og eneste måten å lære det skikkelig på, er jo å bygge, forklarer han.

Så da ble det to-etasjes verksted med smie i kjelleren. Det solide huset med utskjæringer og svalgang rommer materialer, verktøy og maskiner.

– Det er egentlig ikke så praktisk, mye støv legger seg mellom sprekker og bjelker, og er umulig å bli kvitt, ler håndverkeren.

Kunstnerliv og smiing

I verkstedet, blant støvete maskiner og håndsmidd verktøy, troner et nesten to meter høyt insektlignende kunstverk av sveiset stål. Skapningen har et blankpolert skall og hode av elgskinn – fra elg selvskutt av kunstneren. 

– Jeg har alltid likt å skape noe, forteller Knut Olav, og pusser litt på de blanke metalldelene.  

Som tenåring gikk han kurs hos en lokal sølvsmed, og begynte å lage bunadsølv og bunadskniver. Derfra gikk veien til Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, der han fullførte kunstutdanning på Institutt for metall. Etter hvert kom interessen for å lage litt større ting enn smykker.

– På skolen jobbet jeg mye med sølv og stål, og måtte ofte smi det verktøyet jeg hadde bruk for, forklarer han.  

Etter endt utdanning jobbet han flere år som smilærer på en Steinerskole i Oslo, og var kunstner og smed på si. Et av oppdragene var å smi beslag til restaureringen av Bygdøy Kongsgård. Det åpnet øynene for å kunne leve av å være smed.

– Jeg så at det var et marked for å smi, og at det kunne være enklere enn å livnære seg som kunstner, forteller Knut Olav.

Vendepunktet

Beslutningen førte Knut Olav og familien tilbake til gården i Valdres, der han vokste opp. I begynnelsen kombinerte han gårdsarbeid og melkeproduksjon med smiing og småbarnsliv.

– Jeg jobbet døgnet rundt, minnes Knut Olav. Jeg var i fjøset morgen og kveld, og smidde midt på dagen og ofte på kveldene.   

Men en dag tok det brått slutt. Han fikk kreft, og det endret alt.

– Jeg måtte ta det roligere. Jeg tror kanskje at stresset var litt av grunnen til at jeg ble syk, forteller Knut Olav.

Det er nå fem år siden, og i dag er han frisk. Han har gitt seg med dyr og er i dag smed på heltid. 

– Det er ikke et yrke du blir rik av, men jeg har det bra, konstaterer Knut Olav.

 Håndsmidd verktøy

Nede i smia ruver en massiv, grønn maskin midt i rommet. Det er maskinhammeren – smedens arbeidshest. Ved hjelp av den forvandles tjukke, kantete emner til estetiske, slanke former. Men først må stålet bli føyelig. Knut Olav stikker hodet inn i den store essa, ildstedet der metallet varmes opp, og konstaterer at treflisene har tatt fyr. Et par bøtter med kull skal nå bli rødglødende før stålemnene kan varmes opp.

– De som smir mye spiker, tjener nok bra på det, så hvis jeg ville bli rik måtte jeg gjort det, flirer han. 

Håndsmidde spiker er det visst et marked for, men det frister ikke Knut Olav. Han trives best med variert arbeid, og mange av oppdragene hans er smiing av spesiallaget verktøy til håndverkere, som for eksempel lafteøkser.

– En øks som den her, viser han.  

En blankslipt egg og svart stål vitner om at dette er noe helt annet enn det man får kjøpt for noen hundrelapper på byggevarehuset. Knut Olav forklarer hvordan øksa er føyd sammen av flere ståltyper, og hvor viktig materialvalget er for å få en god og slitesterk øks.

– Denne har nok bedre egg enn en vanlig «kjøpeøks», reklamerer smeden.   

Mens jernet er varmt

Essa er varm, og stålet føres inn og begraves i rødglødende kull. Stålet skal varmes opp til 900 grader, og når emnet er gul-orange, er det klart for bearbeiding.

– Essa kommer opp i et par tusen grader, anslår Knut Olav.

Og man må passe på – som en smed – så ikke hele emnet smelter i essa. 

– Stålet kan brenne opp hvis jeg ikke følger med, forklarer han.

Til vanlig bruker han en gassesse, der han kan jobbe mer presist og effektivt med varmen. Han synes det er et poeng at selv om han har et gammelt yrke, skal det ikke være mest mulig tungvint.

– Hadde kollegaene mine for 200 år siden hatt denne gassessa, så hadde de garantert brukt den! utbryter Knut Olav med et smil.

Eldgammelt fag

Knut Olav sitter i ressursgruppa til Fortidsminneforeningen, som representant for et bittelite håndverksfag som har lange tradisjoner i Norge.

– Før var det smier på nesten hver eneste gård, men i dag tror jeg at jeg er den eneste yrkessmeden igjen i Valdres, og det er vel likt i hele landet, sier Knut Olav. 

Han mener det er viktig å bevare smedtradisjonen, og sier han gleder seg over at faget kanskje er på vei opp igjen, med to smielinjer som gir utdanning i faget.

– Folk vil ha ting som er smidd for hånd. Det er ikke plass til veldig mange smeder, men noen flere er det, smiler han.

Forsker på metoder

Knut Olav setter på seg hørselvern før maskinhammeren begynner å dundre. Han henter stanga, som nå er gyllen og glødende i enden, og så begynner jobben. En fot på pedalen som styrer maskinhammeren, og to hender som dreier stanga stødig rundt og rundt under de tunge slagene. 

Stanga med spydspissen må mange ganger innom essa og til slutt bearbeides i en form, det som på fagspråket kalles en «senke», før den når sin endelige fasong. Metoden har han forsket seg frem til, for hensikten er å lage portene nøyaktig slik originalene ble laget.

– Jeg trives best å arbeide med prosjekter som dette, der jeg får forske litt og må lage verktøy for å fremstille det. Jobbe slik de gjorde det før i tida, forteller Knut Olav.

– Som smed må jeg ikke absolutt gjøre ting på gamlemåten, men akkurat dette er spennende. Det er gøy å lage noe med teknikker som er på vei ut. 

Etter mange oppvarminger og taktfaste slag begynner spydspissen å ta form. En ny del av porten er klar. Det er en møysommelig og tidkrevende prosess, og det tar ennå noen måneder før ferdige porter kan fraktes til Frogner.

– Det er alltid moro å lage ting som mange ser, sier Knut Olav.

På spørsmål om hva slags forhold han har til Frogner kino, er svaret: 

– Jeg kan aldri huske å ha vært innom der, så det skal bli moro å sluttføre prosjektet, montere portene og få se!

Fakta

Navn: Knut Olav Dokken

Alder: 44

Utdanning: Statens håndverks- og kunstindustriskole

Yrke: Smed

Aktuell med: Smir porter til Frogner kino

Hvor: Valdres

Finansiert av: Kulturminner for alle (Fortidsminneforeningen)