Å bygge hus med øks

– Når ungene drar på lekeland, drar jeg på laftekurs, ler Thorbjørn Kristiansen. Han er en av kursdeltakerne som har lagt vekk motorsaga for noen dager, og tatt turen ut til øya Veierland utenfor Tønsberg for å gå på kurs i tradisjonell lafteteknikk.

Hovedbildet: Karer med øks på laftekurs på Veierland. Fra venstre: Thorbjørn Kristiansen, Per Louis Bjelke (prosjekteier), Eivind Vinger, Audun Eken (kursholder) og Christoffer Bjørndalen. Foto: Bård Gundersen TUN Media

I sekken har han kun med seg en øks. For når det skal laftes på tradisjonelt vis, er det ikke lov å jukse med moderne, elektrisk verktøy. 

– Det er litt romantisk å lære å lafte hus på denne måten. For meg er dette som en todagers ferie, smiler håndverkeren, som til vanlig livnærer seg som industriell tømrer. 

Høyløa på Oslebakke

Per Louis Bjelke henter oss ved fastlandsforbindelsen like utenfor Tønsberg, og tar oss sjøveien over til østsiden av øya – til Oslebakksundet hvor eiendommen hans ligger. To nydelige hvitmalte sørlandshus, et gammelt båthus og glattskurte svaberg møter oss denne vakre sommerdagen.

Det var farmoren og farfaren til Per Louis som i sin tid fant dette stedet. I 1939 reiste de hele veien fra Oslo i tresnekke. Det var kjærlighet ved første blikk, og de kjøpte det som skulle fungere som landsted for familien i mange år.  

Som 14-åring flyttet Per Louis fra Bygdøy i Oslo, og har siden vært fastboende på øya. I dag deler han øya med rundt 100 andre fastboende. Skolen har blitt nedlagt, men de har fergeforbindelse til fastlandet, en café, sommeråpen pub og eget bakeri.  

– Det er her jeg hører hjemme. Jeg skal bæres vekk herfra, sier han.

Fått god hjelp

Videre inn på eiendommen viser Per Louis oss selve gullet – en steinhaug som viste seg å være restene av et gammelt steinfjøs og en laftelåve. Dette skal nå gjenreises akkurat slik det ble bygget for rundt fem hundre år siden.

– Jeg trodde ikke det var mulig å redde restene av det gamle bygget, sier Per Louis. Gjennom undersøkelser fant han ut at restene ikke var klassifisert som ruiner, og dermed ikke fredet. Han kunne derfor starte arbeidet med istandsettingen. Men hvor skulle han begynne?

Gjennom tilskudd fra støtteordningen Kulturminner for alle og Kulturminnefondet kunne drømmen til Per Louis om å gjenreise laftelåven gå i oppfyllelse. 

– Jeg hadde verken kapital eller kunnskapen som trengtes for å gjennomføre dette prosjektet alene, sier Per Louis. Han er svært takknemlig for hjelpen han har fått underveis, både i form av tilskuddsmidler og kompetansen til Audun. Han skyter inn at hadde han visst hvor mye arbeid det ble, ville han ha tenkt seg om en gang til.

Prosjektet inngår i en kursrekke over tre samlinger, der målet, foruten selve istandsettingen, er kompetanseoverføring av tradisjonell lafting.

Lafteambassadøren

Kursingen er det lafter og tømrer Audun Eken som står for. Han er en av 15 håndplukkede håndverkere med spesialkunnskap innen tradisjonshåndverk i ressursgruppa som er tilknyttet Kulturminner for alle.  

– Jeg vil lære gutta nok til at de kan ta med seg kunnskapen hjem og bruke det videre i sitt daglige arbeid, sier Audun, og legger til at for å bli utlært lafter, er det mengdetrening som gjelder.

Gjennom kursrekken over tre helger skal de lokale håndverkerne gjennom hele prosessen fra selvhogst i skogen og avbarking av trestokkene, til tilpasning av hver stokk med øks, til ferdig laftekasse. 

– Det første du bør gjøre etter et laftekurs, er å sette i gang med et eget prosjekt. Ei lekestue, et hundehus eller ei sandkasse til ungene. Det er bare å komme i gang, sier kursholderen.   

Å lese stokken

Å lafte kommer av ordet «å lafa», som betyr å henge sammen. Audun guider håndverkerne gjennom alle stegene og lærer dem hvordan de kan lese og forstå stokken. Hvordan man transkriberer fasongen fra stokken under, for å få den til å passe nøyaktig til stokken over. Alt må henge sammen.  

– Hver stokk har hver sin fasong. Jobben vi gjør med øksa, kalles å meddra stokken, altså vi får den nye stokken til å passe med den under, forklarer han.  

Det høres enkelt ut når han forteller, men bak hver eneste ferdige stokk ligger det flere timer med nitidig arbeid.

Kursdeltaker: Eivind Vinger liker å jobbe med øks og ekte håndverk. Han mener det er viktig å ta vare på de gamle tradisjonelle teknikkene som lafting. Foto: Bård Gundersen

Lei av monteringsbransjen

En av kursdeltakerne er Eivind Vinger. Til daglig jobber han med restaurering av gamle bygg, ofte sveitservillaer. Nå vil han lære seg mer om lafting.  

– Jeg liker tanken om at man kan bygge seg et hus med en skog og ei øks. Dette er skikkelig håndverk, sier tømreren.

Eivind ble lei av jobben som vanlig industriell tømrer på byggeplass.  

– Det er dessverre ikke mye håndverk igjen i denne bransjen. Det vi driver med i tømrerverdenen i dag, det er egentlig rein montering, sukker han.  

Eivind beveger øksa langs trestokken. Den skal passe akkurat oppå stokken under, i det de kaller for meddraget, altså skjæringspunktet mellom stokkene.  

– Vi må ta høyde for vridninger og skjevheter i trevirket vi jobber med, sier han.

Tradisjonsbærer

Eivind har alltid vært interessert i lafting. Etter å ha jobbet som tømrer i noen år, gikk han på fagskolen for bygningsvern. Slik har han kommet inn i et miljø med flere tradisjonshåndverkere.  

– Dessverre opplever vi ofte at kunden vil rive, til fordel for et moderne hus. Jeg liker å ta vare på det gamle, sier han, og legger til at han ofte prøver å overtale kundene sine til å restaurere i stedet for å bygge nytt. Slik kan de få noe unikt som ikke alle andre har.

– De gamle teknikkene er solide. MDF-plater og gips har ikke samme holdbarheten, mener han.

Godt verktøy

Det er en spesiell lafteøks som brukes til å bearbeide stokkene. Øksa har et bredt skjær, og eggen er gjerne lengre enn en vanlig øks, og buet.

– Lafteøksa fungerer som en høvel. Den har kortere skaft for å ha bedre kontroll. Du får ikke denne på Maxbo for å si det sånn! ler Audun. Han forklarer at øksa er et evigvarende verktøy, som gjerne koster flere tusen kroner, og som må spesialbestilles av en smed.  

Håndverkerne på kurset har med seg sine egne dyrebare økser. De må stadig vekk slipes for å være skarpe nok til det tunge håndarbeidet. Audun viser hvordan han fører den nyslipte øksa nedover underarmen. Tar den med seg kroppshåret, ja, da er den skarp nok. 

– Det er helt vanlig å se laftere som går rundt med hårløse underarmer, ler Audun.

Eier er med på kurset

Per Louis som eier steinfjøset på Oslebakke, deltar selv på kurset. Han vil lære seg hvordan man lafter hus på gamlemåten.  

– Dette er en drøm som har gått i oppfyllelse. Jeg hadde aldri fått til dette alene, sier han.  

Låven laftes på såkalt utuft, som vil si at selve laftingen skjer et stykke bortenfor på en bedre egnet plass. Når bygget er ferdig, tas det fra hverandre stokk for stokk, for så å settes sammen igjen på den opprinnelige plassen. Der skal også den tørrmurte grunnmuren til steinfjøset bygges opp igjen – stein for stein.  

– Det er mye arbeid! Men når dette står ferdig, skal det være tilgjengelig for øyboerne. Da kan folk komme å se en replika, akkurat lik det gamle steinfjøset og laftelåven, sier han stolt. Han svermer om å ha ei Telemarksku eller to beitende rundt bygningen.

Kurs i tradisjonell laft

Hvor: Øya Veierland i Nøtterøy

Kursholder: Audun Eken

Yrke: Tømrer og lafter

Målgruppe: Lokale håndverkere

Prosjekteier: Per Louis Bjelke

Arrangør: Fortidsminneforeningen (Kulturminner for alle)

Støttet av: Sparebankstiftelsen DNB

Kulturminner for alle

• Mål: Redde kulturminner, samt å styrke og ivareta tradisjonelle håndverksteknikker
• Støttet av: Sparebankstiftelsen DNB
• Hvem kan søke: Eiere av kulturminner som står i fare for å gå tapt. Gjennomføring av kurs og formidling av tradisjonshåndverk er en forutsetning for støtte.
• Kulturminnet må ha en allmenn tilgjengelighet
• Søknadsfrist: mars
• Les mer på: fortidsminneforeningens nettside