Bygget reiser seg
Så langt, så bra. Når dette avsnittet skrives har våren for lengst kommet til Vestbygda i Stange. Våronna er ferdig og jordene grønnes og sommertemperaturene har erstattet den iskalde nordavinden.
På Bekken er det blomstrende syriner og hegg rundt husene, men også håndverkere som fremdeles jobber med bygningene. I våningshuset er det klart for fargesetting og maling. Ute pågår det utskifting og spunsing av tømmer på bryggerhuset. Taket skal også tas, og her er det avdekket omfattende råteskader. Landskapsarkitekt Brit Angell Johnson har nylig botanisert i hagen. Kulturplanter forteller om tidligere tiders nytte og glede, og ut fra dem skal vi gjenskape en gammel gårdshage fra Hedemarken. Én ting er sikkert, ferdig til sommeren blir vi ikke.
Tilbakeblikk
Men altså, bad! Ved nyttår hadde vi alle tillatelser klare. Bygningsantikvar Ragnar Kristensens tegning var utformet etter Morten Nordstads anvisninger, og formeningene om hvordan tilbygget skulle bli, var ganske klare. Ganske.
Men, for det er et men her. Når du begynner å bygge, stiger alt det du ikke har tenkt så nøye gjennom, til overflaten. Kristensens tegning var laget for byggesøknaden, ikke for snekkeren. Så hvordan var det egentlig med detaljene? Hva slags panel skulle vi bruke ute og inne? Farger? Fliser eller ikke? Skulle det være skrå eller flat himling, et trinn ned eller samme gulvnivå som i resten av huset? Og vinduet mot øst, mente vi noe om det? Dørene? Av dem kom vi til å trenge tre stykker. Skulle de være nye eller gamle, med eller uten glass? Og badet selv? Hvilket uttrykk skulle det ha? Tilsynelatende gammeldags, et uttrykk for vår tid eller noe midt imellom? Og så var det inntaket for elektrisiteten. Det kom på plass før vi startet byggingen og plasseringen la føringer for lengden på nybygget.
På østveggen
Av hensyn til kjøkkenet og vannrør var badet bestemt bygd på østveggen. Her er tomten på det smaleste, og noen meter unna går en gårdsvei forbi. Det er ingen trafikk å snakke om, og innsyn er derfor ikke et tema. Med tiden kommer det også et gjerde her, og det vokser trær og busker langs veien. Tilbygget er tegnet med pulttak, og baderomsvinduet har Kristensen plassert på østveggen. Morten Nordstad gikk på låven og så om han hadde et liggende, og kom tilbake med et vindusfag med fire ruter, uten karm. Kunne det egne seg? Vi nikket og sendte det til reparasjon og karming, for gammelt og godt brukt var det. Men ville det gi tilstrekkelig med dagslys inn?
Av hensyn til vannrør. ble det bestemt at tilbygget måtte stå på østveggen.
Dører med glass
Egentlig ikke. Nordstad gikk en ny tur på låven og hentet frem en gammel speildør fra mellomkrigstiden. Veldig gul og med delt glassrute i øvre del. Dette begynte å bli bra, men det var behov for flere dører. Vi trengte en som kunne brukes til ytterdør mot hagen. Denne gang var det Stig Morten Solbakken i Tradisjon Tro i Snertingdal som tok en tur på lageret. Tilbake kom han med en gammel dør som opprinnelig kom fra et landhandleri i Gaupen, Ringsaker. Senempire. Vi erstattet de to øverste speilene med en delt rute. Så ble det dagslys nok i gangen og videre inn på badet.
Hva mer?
Men det er mer å si om østveggen, og jeg skal foregripe litt. Siden denne veggen er der hvor råteskadene i tømmeret var mest omfattende på våningshuset, er mange stokker enten spunset eller skiftet helt ut. Før vi satte på ytterpanelet så bygningen ut som et lappeteppe. Ikke pent, men det forteller likevel ettertiden noe om de omfattende arbeidene som foregikk her i årene rundt 2020, og at den nåværende eieren, Morten Nordstad, er dette tunets redningsmann. Så hvordan fortelle etterslekten dette uten å skjemme huset?
Nytt og gammelt: Historien om våningshuset på Bekken startet for mer enn 200 år siden. Da vi skrev 2019 viste det seg at ytterpanelet på østveggen skjulte store råteskader i tømmeret. Det ble spunset og skiftet ut stokker. Fortellingen om tømmerarbeidene lever videre i det nye badeværelset, der litt av tømmerveggen skal vises.
Synlig tømmervegg
Løsningen fant vi i den delen av ytterveggen som vender inn i badet. Et felt her er satt igjen som en evig påminnelse om håndverkerne Sveinung Sletten og Ole Magnus Bakkes utrettelige tømmerarbeider. Denne løsningen gir oss også en annen fordel, nemlig at badet føles større og at vi får en hylle i veggen i stedet for utenpå veggen. Når speilet over servanten etter hvert kommer på plass, vil det reflektere dagslyset fra vinduet mot øst.
Snekker i arbeid: Tor Arne Bekkevold står mked ansiktet mot den nye ytterdøren, klar til å skjære ut døråpningen. Til høyre ser vi en annen, gjenbrukt dør som forbinder tilbygget med kjøkkenet innenfor.
Men hva med kontrastene mellom gammelt og nytt tømmer? Skal vi være ærlige og la gammelt møte nytt eller tone ned kontrasten?
Vår utrettelige maler, Zygmunt Aleksander Kedziora har sitt eget patent etter faren, dekorasjonsmaleren. En rusten jernspiker legges to dager i eddik. Deretter strykes oppløsningen på stokkene. Han sier, ikke uten overbevisning, at det fungerer og blir fint. Han har gjort dette mange ganger før. Per Anders Gjørslie fra Tradisjonsmaling i Furnes som leverer all linoljemalingen til oss, kikker i taket. Selv liker jeg forslaget. Det harmonerer godt med ånden i huset ellers. Bekken var ingen rik gård, og hele bygningen bærer preg av at en ofte måtte være selvhjulpen. Spiker i eddik ligger innenfor det vi ellers finner av finurlige løsninger her. Men hva med mosedottene som tyter ut mellom stokkene? Vi rensker dem vekk. Ingen protesterer.
Neste del er: Små og store valg
Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.
