BNL MD
Høvling av mønsåsen, med tilskuer. Foto: Dag Erlend Lohne Mohn

Tid for kroppsarbeid

Sist helg bar jeg 66 kvadratmeter bølgeblikk halvannen kilometer gjennom skogen. På sølete stier med sleipe røtter og over glatte svaberg. Svetten renner om kapp med silregnet nedover ryggen. Armene verker og ryggen skriker. Og dette er bare en forsmak.

For meg blir det en jobbesommer. Huset skal males utvendig, noe som ikke gjort i en fei når det ligger i bratt terreng. Først stillas på tre vegger. Deretter selve malejobben, som selvsagt gjøres på antikvarisk forsvarlig vis. Først vask, deretter tre tynne lag linoljemaling. Som alle må tørke i to døgn.

Da er det jammen godt vi har kjøpt oss et restaureringsobjekt i skogen. Vi skal jo ikke sitte og se på at husmalingen tørker. Nei nå slipper vi kjedelige pauser, og kan velge fra en variert og omfattende meny av arbeidsoppgaver. Vi kan nevne taktekking, kitting av vinduer, skraping av maling eller bekjempelse av skadedyr. Noe for enhver smak.

Jeg tror vi kontorrotter trenger kroppsarbeid. Vi som sitter og råtner ved en datamaskin og ikke beveger mer enn de ytterste fingerleddene over tastaturet. I blant må vi spasere bort til et møterom eller en kantine. En sjelden gang kommer vi over noe praktisk arbeid. Et nytt skrivebord skal hentes i kjelleren og monteres opp. Til slike oppgaver er jeg den første som melder meg. Ingenting er som å bryte opp arbeidsdagen i kontorlandskapet med litt ordentlig jobbing.

Det ligger i genene
De fleste av oss er av bondeslekt og har en innebygd trang til fysisk arbeid. Hos noen ligger den veldig langt inne. Men mange har fremdeles tro på at vi har godt av å gjøre jobben selv. Resultatet nytes med en bedre samvittighet når du ikke har betalt deg ut av det. Før lærte man at det var bedre å reparere noe som har gått i stykker enn å kjøpe nytt. Vår tid er ikke akkurat preget av nøysomhet. Heller tvert i mot. Den egenskapen er på vei ut og er i ferd med å bli en mangelvare. Men kan det være noe bra i nøysomheten som vi er i ferd med å miste?

En liten pust på trammen. Restaurering blir et familieprosjekt som kanskje ikke alle synes er like gøy? Foto: Dag Erlend Lohne Mohn
En liten pust på trammen. Restaurering blir et familieprosjekt som kanskje ikke alle synes er like gøy? Foto: Dag Erlend Lohne Mohn
Dag Erlend Lohne Mohn

Dyrker hobbyen gamle hus og forsøker å kombinere det med familieliv og jobb.
Har egne prosjekter og liker å jobbe med vernesaker for Fortidsminneforeningen.

Dag deler også sine tanker om stort og smått på bloggen sin: Dag skriver

Faren min sa ofte at et godt stykke kroppsarbeid er noe av det fineste man kan gjøre sammen. Som regel kom dette utsagnet i forbindelse med oppgaver som jeg litt motvillig deltok i. På den tiden syntes jeg det var merkelig sagt. Jeg kunne komme på tusenvis av ting som var bedre å gjøre sammen enn arbeid. Uttalelsen ga meg assosiasjoner til gamle dagers strev, selvtukt og tungsinn. Men det var nok ikke for å kue min ungdommelige optimisme og mitt lette syn på livet at han inkluderte meg i oppgavene i hus og hytte. For det første trengte han faktisk hjelp, men han ønsket vel også å bygge moral hos sin sønn.

I ungdommen var jeg ofte hos min bestefar for å gjøre noe nyttig sammen. Enkelte ganger fikk jeg inntrykk av at oppgavene bare var konstruert. Poenget med at jeg var der var at vi skulle jobbe med noe sammen, at vi skulle finne løsninger i fellesskap. Og det virket vil jeg si. Vi hadde noe konkret å finne på. Samtalene fløyt naturlig. Dessuten trengte han hjelp og jeg trengte kanskje å være sammen med bestefaren min. Ofte var det snakk om graving. Graving av dreneringsgrøfter eller graving i grønnsakshagen. Med blytunge spader fra oldtiden. Planleggingen gjorde vi over en kaffekopp på kjøkkenbordet. Og når vi var ferdige, fortjente vi noen Gjende-kjeks eller en melkesjokolade.

Hverken min far eller farfar hadde jobber hvor de arbeidet fysisk. Kanskje det er noe av grunnen til at de hevet kroppsarbeidet opp til noe edelt og ekte. Jeg har nok arvet mye av denne holdningen. Noen ganger føler jeg meg konservativ og reaksjonær når jeg for eksempel mener at vaskehjelp er en uting. Vi må klare å rydde opp møkka etter oss på egen hånd. Og ikke minst: skal vi lære barna at det er greit at andre gjør rent etter oss? At vi selv er for gode til den jobben? Beklager, men i mitt hode blir det feil. Kall meg gjerne gammeldags, men for meg er det mye dannelse i å lære å gjøre rent etter seg. Eller klare å gjøre et stykke arbeid selv om det er både kjedelig og slitsomt.

Tradisjonen føres videre
Så da blir det til at jeg forsøker å videreføre tradisjonen til neste generasjon. Og akkurat nå går det mest utover eldstegutten. Som alternativ til sommerjobb skal han bidra i sommerens viktige gjøremål. Mot betaling. Ikke at lønn er en forutsetning for å bidra i hjemmet, men nå ble det altså slik. Når vi holder på blir det bare han og meg. Ingen småsøsken. Vi kan gjøre ting som bare menn gjør sammen. Det gjør at vi møter hverandre på en arena som bare er vår. Vi kommer nærmere hverandre. Og jeg merker med stor tilfredshet at han ofte er bedre enn meg til å finne gode løsninger på de praktiske utfordringene. Dessuten viser det seg at han tåler å stå på hardt og lenge. Slikt gleder en far.

Når kroppsarbeidet virker uendelig stort og uoverkommelig, så kan det være en trøst at vi bygger både fysisk og mental styrke. Vi redder hus fra å forfalle slik at også nye generasjoner kan få oppleve hvordan folk levde før. Vi passer på verdiene våre. Dessuten viderefører vi en gammel og verdifull tradisjon. Husk det når du henger i husveggen og synes synd på deg selv.

God sommer!

Tidlig krøkes; å male med linoljemaling er gøy for liten og stor. Foto: Dag Erlend Lohne Mohn
Tidlig krøkes; å male med linoljemaling er gøy for liten og stor. Foto: Dag Erlend Lohne Mohn
;
;