Himlinger før gipsplater og tak-ess
Rabitz-puss
Hvordan reparerer man himlingen i et gammelt hus? Sparkler eller setter opp gipsplater? Slett ikke! Jobben bør gis til en murer som kan gamle teknikker. Murmester Nils Kristian Høien Nielsen viser hvordan det gjøres
Før plater av ulike slag kom på markedet fantes det mange måter å skape slette flater, selv på vegger og tak av treverk. Vi kan skille mellom flere metoder:
- Puss på spiler, eller puss på spileverk: Om pussen er lagt direkte på spiler uten rørvev eller nett.
- Puss på kork: Kork er også blitt brukt mye som underlag for puss på treverk. Fordi det isolerer pussen fra treverket og forhindrer sprekk.
- Rørpuss, Puss på røring/ puss på dobbel røring/ puss på rørvev: Om pussen er lagt på en underforskaling av tre med rørvev.
Det var også vanlig å legge to lag med rørvev på tvers av hverandre for å skape et rutenett. Men når hønsenettet kom i handelen ble det vanlig praksis å sløyfe det andre laget med rørvev og erstatte det med hønsenetting. I noen tilfeller ble det også kun brukt hønsenetting, men da bør det legges på papp eller kork på treverket og legges inn trekantlekter eller sløyfer for å skape noe avstand mellom hønsenettet og underlaget. Slik at man får mørtel på begge sider av nettet. Så ett foregående lag med rørvev er å foretrekke for å oppnå et godt resultat. Strekkmetall har også vært mye brukt som pussbærer og gir et svært godt resultat på grunn av utformingen.
Hvor ble pussystemene brukt?
Tidligere var det disse fritthengende pusstypene brukt som brannskille mellom etasjer eller i leiligheter. Men også som kledning for å beskytte trevegger i baderom, vaskerom eller fyrrom. De har også blitt brukt i en viss utstrekning som utvendig kledning av trehus. Materialene som brukes til å pusse er tradisjonelt kalkmørtel. Men i himlinger ble det ofte også benytte gipsmørtel tilsatt noe kalk. (Gipsmørtel bør ikke brukes der det er fare for mye fukt)
Når sementen ble tilgjengelig i handelen ble det også benyttet såkalte bastardmørtler (KC mørtler) spesielt til utvendig fritthengende puss. Og på vegger i baderom og fyrrom. Men det mest vanlig å bruke har alltid vært ren luftherdende kalk.
Nils Kristian er murmester og driver bedriften N.K. Nielsen Murmester og Stukkatør i Oslo. Han har spesialisert seg på restaureringsoppdrag og har blant annet arbeidet i flere år sammen med murmester Terje Berner. Han arbeider med alt fra muring av peiser og piper, dekorpuss, konserveringsoppdrag, trekning og dekorativ puss. Sammen med Terje Berner har han dessuten jobbet mye med ruinkonservering. E-post
Rabitzpuss
Ofte bruker man begrepet rabitzpuss om alle typer puss med rørvev og hønsenetting. Rabitz er egentlig et patentert pussystem (foreldet pat. fra 1878 av Hofmaurermeister Carl Rabitz) som er bygget opp av fritthengende armerings nett som blir påsydd hønsenetting og så pusset med kalk, sement eller gips. Det ble gjerne brukt til å konstruere ventilasjonskanaler eller frittstående vegger av armerings nett eller rundjern. Så betegnelsen rabitz henspiller kun til konstruksjoner som er laget av jern. Puss systemet har ikke vært like mye i bruk her i landet som andre steder. Det var langt vanligere å bygge underforskalingen av tre enn det var å bruke armeringsjern/ -nett. Rabitz er dessverre blitt ett feilaktig samlebegrep i Norge for alle pusslag som benytter en pussbærer. Mens man egentlig snakker om andre type teknikker som var forløperen til den patenterte rabitzpussen.
Fordi det er brukt litt forskjellige materialer opp igjennom er det viktig ved restaurering at man undersøker hva slags materiale som er brukt ved den opprinnelige utførelsen, og reparere med tilsvarende.
Slik lages en fritthengende armert puss
Bildeserien er hentet fra arbeidene på ved hovedbygningen på gamle Bærumsverk, Verksgården fra 1764. Himlingen var antakelig original, men med spor av diverse reparasjoner og forsøk på å holde pussen på plass, blant annet med skruer! Murerkollega Christopher Millar hjalp til med deler av jobben.
Grunnen til at denne himlingen måtte utbedres var at store deler av pussen hadde falt ned og resten sto i fare for å komme etter. Årsaken til at skadene hadde blitt så omfattende var bruksendring av området. For eksempel går en del tungtransport forbi bygget som skaper rystninger og loftet har til tider blitt brukt for lagring av tunge gjenstander. Dette var påkjenninger som den opprinnelige utførelsen ikke tålte. Det vil si, kalkpuss rett på spileverk uten en armert pussbærer. Spileverket var heller ikke bygget helt optimalt, blant annet på grunn av for store mellomrom. På bildet er Christopher Millar i gang med å fjerne den gamle pussen.
Bygget er bevaringsverdig. Det var viktig at himlingen ble restaurert på en måte som beholdt den visuelle autensiteten, men også slik at den tåler de påkjenningene som den opprinnelige ikke kunne.
Når himlingen skulle repareres/restaureres ble det vurdert som riktig å etablere en pussbærer som kunne tåle de nye påkjenningene som nå var hverdagen til dette bygget. Det ble valgt å bruke rørvev og hønsenetting. Rørvev stemmer med byggeskikken i perioden bygget er fra, men ble tydeligvis ikke brukt i utførelsen av denne himlingen. Men det ble funnet rørvev bak stukklistene så det var åpenbart i bruk. Hønsenettingen ble valgt som en ekstra forsterkning mot rystninger. Foto: NKHN
Tradisjonelt for slike himlinger ble det brukt "spileverk" som også det ble brukt her. Spiler er i alminnelighet lekter montert med et mellomrom på alt fra 2 til 5 cm, slik at pussen skal kunne klemmes opp i mellomrommet for å skape en "sopp" eller "lås" på oversiden av spilene. Det sikrer at pussen henger godt.(dette er ikke relevant om man bruker en pussbærer som rørvev eller hønsenetting.)
Det beste resultatet oppnås om man holder mellomrommene på rundt 2cm. Er mellomrommene større så blir "låsene" sårbare. Det var en av grunnene til at pussen på denne himlingen datt ned.
Det opprinnelige spileverket sees på bildet. Det ble skavhugget for å gi bedre vedheft og punkter som pussen kunne gripe seg fast i.
En annen type underforskaling er splittbordforskaling som er bredere bord som blir splittet med øks eller stemjern når de er satt opp. Svært vanlig brukt 1800 og 1900 tallet i bygårder og hus i hele landet. Disse ble alltid armert med rørvev hønsenetting/ eller strekkmetall. Denne utførelsen blir ofte forvekslet med rabitzpuss. Foto: NKHN
Bordene bør renses godt før sivmatter og puss legges på. Det sikrer at rørvevet ligger jevnt og at man ikke får støv og partikler i den friske pussen. Foto: NKHN
Pussen trekkes på med ett lite stålbrett. Det er svært viktig å få trykket grunningslaget godt oppi nettet og sivet, slik at mørtelen griper på begge sider av nettet. Mørtelen som blir brukt er ren luftherdende kalk (hydratkalk +sand ) det er også det vanligste materialet som ble brukt til disse himlingene. Det er tradisjonelt også brukt fehår som mørtel armering. Det bruker også vi når vi restaurerer. (Man kan også kaste mørtelen på, men det er ikke nødvendig. Det er langt mer nødvendig og hensiktsmessig på overflater av murstein, blokk, eller betong.) Foto: NKHN
Sluttresultatet blir en sømløs overflate. Og når den blir kalkhvittet får den ett mykt og varmt utseende. En himling eller vegg som er pusset på denne måten oppnår svært god lydisolering og brannmotstand.
Om den blir benyttet på utvendige vegger fungerer den som en svært motstandsdyktig kledning, som ikke behøver særlig vedlikehold. I Norge er utvendig kledning av fritthengende armert puss, lite brukt. Men i England og USA er dette for mange, fortsatt den foretrukne metoden for å kle og beskytte tre hus. Foto: NKHN
