Vi vet mer nå!

Sjeldne saker

– Dette er langt mer sjelden enn 1700-tallets importerte, kinesiske tapeter, sier han. – Se på denne kvaliteten. Han lar fingeren gli over mønsteret og peker ut ørsmå detaljer. Balin brukte gammelt, originalt gyldenlær som forelegg for sine egne mønstre, og målet var at tapetene skulle ligge så tett opp til forbildene som mulig. Han perfeksjonerte produksjonen, som var svært komplisert og teknisk krevende.

Gjør sånn, sier Sandiford. – La fingertuppene dine gli over flatene. Hva kjenner du? Jo, du merker det øynene dine allerede har fanget opp, nemlig at mønsteret er preget inn i papiret som et relieff, men innen det skjedde, var fargene allerede lagt på. Dels maskinelt, dels for hånd, slik du ser her. Han peker på en blomst som har tydelige penselstrøk. Så peker han på et annet felt, en fargeglad unøyaktighet som gjentar seg med jevne mellomrom i mønsterrapporten. Den jevne gjentagelsen bekrefter at dette er maskinelt utført og hvor det er benyttet en sjablong.

Tre eller metall?

– Til å begynne med ble tapetvalsene, altså de som preget relieffet inn i papiret, utført i tre, men dette tapetet er trolig produsert med valser i metall. Jeg sier dette fordi det ikke er mulig å lage så presise mønstre med trevalser. Metall tåler dessuten en helt annen påkjenning enn tre, og valsene hadde en helt annen levetid i produksjonen. – Men Paul Balin? Helt sikre kan vi ikke være, før vi får våre antagelser endelig bekreftet. Vi har henvendt oss til Deutsches Tapetenmuseum i Kassel, Tyskland, som denne våren hadde en egen utstilling med Balins tapetproduksjon. De vil trolig kunne avklare om dette virkelig er et tapet fra hans fabrikk. Alternativt kunne vi ha tatt ned tapetet og lett etter firmastempler på baksiden, men det ville være et stort inngrep.

Detaljene går igjen

Men er det flere indisier på at dette er Balin? Daniel Gillberg har hentet frem pc’en, og liknende mønstre dukker opp på skjermen hans. Praktfulle farger, glitrende forgylling og elegante vekster som slynger seg over flatene. – Balin var så høyt ansett i sin samtid, at museene kjøpte opp tapetprøver direkte fra produksjonen. Det er bakgrunnen for at museet kunne presentere en så, skal vi si, strålende utstilling, sier Gillberg. Han holder skjermen opp mot våre egne vegger. Både hovedmotiv og detaljer ligger forbausende nær det vi ser på skjermen. Men våre tapeter har levd i hverdagen, mens eksemplene vi ser på nettet, har ligget i museets magasiner, skjermet for lys og temperatursvingninger. Men vi nikker til hverandre. Om ikke Balin, hva da?

En håndfull steder

Det er mer å si om dette, men først et par linjer om hvor sjeldent direksjonsrommet egentlig er. For med disse tapetene har rommet rykket opp i førstedivisjon. Også etter europeisk målestokk. Det er ikke lenger bare et tidsvitne fra Oslos arbeidsliv, men et rom med museal interesse. – For å illustrere, sier Sandiford. – Av de kinesiske tapetene jeg nevnte innledningsvis, har vi, bare hjemme i England, fremdeles mer enn 200 bevart på sine originale vegger, in situ som det gjerne kalles på fagspråket. Av Paul Balins produksjon kjenner vi til fire eksempler per i dag, og det er lite trolig at det vil dukke opp særlig mange flere.

I hele Europa er ikke antallet mer enn et tyvetalls eksempler. De slår opp i utstillingskatalogen og viser et kart med prikker. – Flertallet ligger i Tyskland og Frankrike. Det vi er vitne til her i direksjonsrommet, er en uvanlig historie. Hvem skulle tro at en kontorbygning på Oslos østkant skulle inneholde noe slikt? Hvem skulle tro at dette overhodet fantes i Norge? Vi befinner oss i det øvre sjiktet av tapetfabrikanter. Dette er en luksusproduksjon som bare noen ytterst få kunne unne seg å eie. Ute i Europa forekommer dette på slott og i industrialistenes paleer. Paul Balins tapeter ble et statussymbol, og han selv ble – allerede i samtiden – berømt for sine imitasjoner av nettopp gyldenlær. Det er dette han huskes for. Det varte bare noen tiår, deretter endret motene seg, og Paul Balin selv døde i 1898.

Bygningsarkeologi

– Vi står jo overfor noen utfordringer, sier Gillberg. – Til å begynne med forsto vi ikke hvorfor vi finner to lag med tekstil bak tapetet. – Det er ingen god begrunnelse for å sette det opp på denne måten, men, bare for å repetere: lagene vi står overfor her, er innerst strie, papp, finere duk og ytterst: tapetet selv. Det hadde holdt lenge med et lag strie og papir som underlag. Siden sist har vi studert reparasjonene og alle skadene nøye, men har ikke våget å demontere noen partier. Vår konklusjon er at dette tapetet er gjenbrukt. Det var ikke til dette rommet det opprinnelig ble innkjøpt eller oppsatt. Det er flyttet hit fra et annet hus. Vi står overfor gjenbruk. Det forklarer hvorfor strien kommer i tillegg. Og vi har flere holdepunkter. – Se her, sier Sandiford. Han peker over døren ut mot gangen. – Her ser du at de har skjøtt inn smale strimler av tapet på to sider opp mot taket. Jeg har jobbet som tapetserer, og slikt gjør du ikke om du monterer et nytt tapet. Men her har en måttet forholde seg til døråpninger som opprinnelig har vært smalere. Det gjør justeringene forståelige.

Skjellakk

– Og her – vi beveger oss ned mot gulvet på dørens venstre side – her ser du en fargeforskjell. De har føyd inn et nytt parti med tapet. Fargeforskjellen er vesentlig forskjellig fra det du ser ellers i rommet. Det forteller oss noe annet, nemlig at veggene er etterbehandlet, etter at det kom på veggene her, men denne biten er skjøtt inn senere og har beholdt sitt opprinnelige uttrykk. For å jevne ut skjolder på et gammelt tapet, har de gitt det et strøk skjellakk tilsatt et rødlig eller brunlig fargepigment. Du ser det i tapetskjøtene også, der tekstilet under er farget av skjellakken. Og her, midt opp på veggen hvor det ikke har stått noe møbel, finner vi likevel skjolder som skyldes vannsprut. Hvorfor det her? Jo, fordi dette tapetet har hengt i et annet værelse med en annen funksjon.

Skjøter

– Og når vi ser på skjøtingen her nede, supplerer Gillberg, er det heller ingen god grunn for å gjøre det på denne måten. Vi er nede ved gulvlisten. Tapetet er kuttet rett av noen centimeter over gulvlisten på annethvert tapetfag. – De har benyttet hver lille flik av tapetet for å få nok. Det var med nød og neppe de rakk rundt. Så, vi er altså sikre i vår konklusjon. Dette stammer fra et annet sted, trolig fra et svært velstående privathjem her i byen. Om bedriftsarkivene til Paul Balin fremdeles eksisterer, er det mulig at svaret ligger der på hvem som var den opprinnelige kunden i Christiania.

Tapeter er antikviteter

– Det er flere argumenter også, sier Gillberg: – Tapetet er eldre enn denne bygningen fra 1916. Vi antar at det må være produsert i 1870- eller 1880-årene. Det betyr at det må ha hengt på sitt opprinnelige sted i mer enn 40 år. Fortsetter vi å tenke høyt, kan historien være som følger: Tapetet var blitt litt mørkt og umoderne, men «alle» husket og visste at det var svært «fint» og at det en gang hadde kostet en formue i anskaffelse. Dette kan ha vært i forbindelse med et eierskifte eller et generasjonsskifte, hvor folk gjerne pusser opp hus. Rundt første verdenskrig gikk smaken i retning av nyklassisismens lysere, vennligere farger, mens dette rommet regjeres av røkværelsets dunkelhet. Å flytte det var en naturlig ting å gjøre. I England kjenner vi til mange eksempler på tapeter som er montert og demontert flere ganger. Tapeter blir vurdert på linje med andre antikviteter og omsettes derfor. Bevisste eiere kjenner ofte til hvilke hus de tidligere har vært i. Direksjonsrommet her på Seilduksfabrikken var de alvorlige menns arena, og dette tapetet ga rommet den verdighet og tyngde som disse mennene utvilsomt likte. Så ble det flyttet hit, lappet sammen på beste vis og montert på nye strie. 

Hva gjør vi nå? 

– Se her, sier de. Lyset rettes mot hjørnet – rommets sørvestre hjørne. En lang sprekk i tapetet vokser seg oppover veggen. Her har tapetet sluppet taket og sprukket opp. Spenninger trekker det nedover mot gulvlisten. De peker på folden som skrår seg nedover. – Underlaget, strien er i ferd med å gi etter. Dette rommet har vært utsatt for store temperatursvingninger gjennom hundre år. Dessuten har luftfuktigheten gått opp og ned etter årstiden. Sentralvarme er behagelig for menneskene, men en prøvelse for tapetene. Fibrene sveller og tørker inn. Over tid fører det til at de går i oppløsning. Det er det som er i ferd med å skje her. Du ser hvordan tapetet henger. Trolig er det bare takslisten som holder det på plass. Her, de peker – her ser du at underlaget slipper spikrene. – Huff, huff, sier jeg.

To alternativer

– Vi ser to muligheter, sier Mark Sandiford. – Vanligvis presenteres gjerne tre forslag til løsninger for en eier; en minimumskonservering som ved hjelp av små inngrep stabiliserer, men ikke forskjønner tapetet nevneverdig. En mellomløsning som både reparerer de største skadene og retusjerer utseende og til sist en full konservering som sikrer tapetet fornyet levetid i nye hundre år. For tapetene i direksjonsrommet foreligger det imidlertid ingen slik mellomløsning. Enten må vi stabilisere det som er og følge godt med i årene fremover.

Det vil si at vi renser tapetet og retusjerer de skader som tillater dette, eller så tar vi ned alle tapetene, fester dem på et nytt underlag i syntetisk materiale og remonterer dem på veggene. Syntetisk materiale fordi dette er stabilt og ikke beveger seg. En mellomløsning som innebærer at vi utbedrer de mest utsatte partiene lokalt, kan forårsake at problemene og belastningene flytter på seg. Og vi må anta at underlaget, strien og det tett vevede materialet som tapetet er festet til, er en ruin med begrenset levetid. En mellomløsning kan både forverre situasjonen, lede til nye skader og gjøre utviklingen langt mer uforutsigbar.   

Hva gjør vi nå?

Så hva gjør vi nå? I løpet av disse 14 dagene har direksjonsrommet blitt en museumsgjenstand. En adresse med europeisk gyldighet, en ny prikk på et kart over skatter og sjeldenheter. En full konservering har en kostnadsside. Det vil ta måneder for to konservatorer å utføre dette arbeidet. Seilduksfabrikken DA har fått noe å gruble over, mens konservatorenes rapport og anbefaling er under forberedelse.

Epilog

Paul Balin i Norge? Det er nesten ikke til tro.
Vil du vite mer mannen og hans tapeter, se filmsnutten fra Deutsches Tapetenmusem i Kassel. Av og til ér det gull, det som glimrer:

http://www.tapeten.de/news-aus-der-branche/der-film-luxustapeten-aus-der-pariser-manufaktur-paul-balin/